Får ikke bli fostermor

Som sin egen: Veronica Horn (40) har hatt fullt ansvar for den lille jenta (14 måneder) over halve livet hennes. Men barnevernet mener blant annet at den kroniske sykdommen hennes vil gå utover omsorgsevnen hennes. Foto: Olaf Akselsen

Som sin egen: Veronica Horn (40) har hatt fullt ansvar for den lille jenta (14 måneder) over halve livet hennes. Men barnevernet mener blant annet at den kroniske sykdommen hennes vil gå utover omsorgsevnen hennes. Foto: Olaf Akselsen Foto:

Av
Artikkelen er over 4 år gammel

Veronica Horn mener det beste for barnebarnet er å få bo hos familien, men hun ble ikke godkjent som fostermor. Nå kjemper hun for å ikke miste henne helt.

DEL

I sprinkelsenga strekker den 14 måneder gamle jenta armene opp mot det kjente fjeset. Hun løftes opp i de trygge armene og borer ansiktet ned i halsgropen til bestemor når hun ser to ukjente personer på kjøkkenet. Men med noen oppmuntrende ord, en kjeks og oppmerksomhet løsner smilet, og det sjenerte blikket blir raskt nysgjerrig. For henne er nok en formiddagslur overstått. Hun registrer ikke at bestemor holder henne litt ekstra lenge og tørker bort et par tårer.

Søkte om ansvaret

Veronica Horn har hatt barnebarnet sitt boende hos seg siden hennes sønn og barnemoren ga henne ansvaret i september. Hun har vært med på helsekontroller, i åpen barnehage og møter med barnevernet i Sandefjord. Etter å ha hatt det fulle ansvaret i over et halvt år anser hun den lille som sin egen. Oldemor (60) og hennes samboer, annen nær familie og venner har alle blitt glad i den lille jenta.
Over nyttår kom Fylkesnemndas vedtak på at den 14 måneder gamle jenta ble barnevernets ansvar, og skulle i fosterhjem.

Det har aldri vært tvil – den 40 år gamle bestemoren vil gi henne mulighet til å vokse opp og bli kjent med familien sin, både i Nord-Norge og i Sandefjord, og bli boende med dem hun kjenner fra før.

Hun og samboeren hadde begge små leiligheter, og de valgte å finne et sted som var egnet for hans datter som bor hos dem annenhver uke, Horns 15 år gamle datter og barnebarnet. Men det var først etter barnevernets hjemmebesøk i vurderingen av dem som fosterhjem, at de flyttet inn i det landlige huset på Skoppum, med rom til alle og god tumleplass ute.

Det ble bestemor selv som måtte være med i overføringen til det nye fosterhjemmet.

Flere slektsfosterhjem

Ifølge Barne-, ungdoms- og  familiedirektoratet (Bufdir) var over 10.000 barn og unge plassert i fosterhjem i 2012. Omtrent en fjerdedel av disse er plassert innad i familien, og tallet på plassering i slekt og nettverk øker fra år til år. Det skyldes nye forskrifter om fosterhjem fra 2004 i Lov om Barneverntjenester, som markerte et vendepunkt i forhold til offentlige myndigheters holdning til og bruk av slektsfosterhjem. Her slås det fast i § 4, at: «Barneverntjenesten skal alltid vurdere om noen i barnets familie eller nære nettverk kan velges som fosterhjem.»

I en artikkelsamling fra Bufdir om forskning og erfaringer fra slektsfosterhjem, belyses både positive og negative sider ved å la barnet bo hos egen familie. Det kan by på utfordringer som avklaringer av roller – er man bestemor eller fostermor?, kontakt med foreldrene som ikke lenger har omsorgen, og underrapportering til barnevernet. Men det trekkes også fram positive sider som at barn ikke får den samme følelsen av å være fosterhjemsbarn, men heller som en naturlig del av familien og integreres i storfamilien. I tillegg til at de sterke familiebåndene gjør at slektsfosterhjem ikke «sprekker opp».

Barnevernkonsulent ved Sagene barneverntjeneste skriver i en artikkel at barnevernstjenesten har sett at barn nyter flere fordeler ved å plasseres i slektsfosterhjem.

Disse fordelene gjør at man i godkjenningen av fosterhjemmene i noen tilfeller har valgt å fire noe på kravene. Aspekter som alder, helse, eller økonomi veies i noen tilfeller opp av at den for eksempel allerede etablerte tilknytningen mellom barn og fosterforeldre anses som svært verdifull.

Når det kommer til oppfølging av slektsfosterhjem er dette helt likt som for andre fosterhjem.

Kjærlighet er ikke nok

Veronica Horn ser med et smil på jenta som stabber seg med ustøe skritt fra stol til stol på kjøkkenet, med det blekner fort når hun åpner dokumentmappa som ligger foran henne på bordet.

– Det er helt grusomt ikke å få den tilliten når jeg har tatt vare på henne som mitt eget barn. Jeg har ikke råd til å miste henne, forklarer hun.

I rapporten fra barnevernet, som Sandefjords Blad har fått tilgang til, konkluderer saksbehandler med at Horn og samboerens positive ressurser er familietilhørighet og kjærlighet til barnet, og at bestemor er engasjert og med ekthet ønsker å oppdra barnet. Barnevernstjenesten vektlegger i sin vurdering barnets behov for å vokse opp i et hjem der hun er inkludert med ekthet, kjærlighet og varme. Og Barnevernstjenesten vurderer at søkerne ville gitt barnet dette. Likevel vurderer de at det ikke er mulig å godkjenne dem som fosterhjem.

Staten stiller noen krav til fosterforeldre, som god vandel, interesse og overskudd til å gi barn et trygt og godt hjem, stabil livssituasjon, alminnelig god helse, gode samarbeidsevner og økonomi, bolig og sosialt nettverk som gir barn rom for livsutfoldelse.

Barnevernet i Sandefjord begrunner avgjørelsen blant annet med Horns helse ¬– en kronisk sykdom de mener ikke kan garantere en trygg omsorgssituasjon, at søker og samboeren bare har vært sammen i 10 måneder, og at de som har flyttet til en leid bolig ikke er tilstrekkelig etablert økonomisk eller praktisk, med flere livsbrudd i årenes løp.

LES OGSÅ: Camilla (6) får ikke gå på skole med vennene

Bedt om ny vurdering

Horn mener rapporten inneholder flere påstander som ikke stemmer, og reagerer på at helsa hennes blir brukt som et argument når hun har utvidet legeerklæring som sier at sykdommen ikke påvirker omsorgsevnen hennes. Hun har skaffet dokumenter fra instanser som helsestasjon og åpen barnehage som underbygger dette ved at barnet utvikler seg fint og at samspillet med bestemor er bra.

– Vi føler oss dømt etter kun fire timers hjemmebesøk, på grunnlag av en rapport hvor vi mener det er flere direkte feil og påstander som ikke stemmer. De har ikke en gang vurdert oss ut fra dagens bosituasjon, sier hun.

På bakgrunn av alle dokumentene hun mener viser feil i rapporten har Horn bedt om en ny vurdering. Hun har ikke lenger tall på hvor mange klager og mail hun har sendt til ulike instanser for å få en sjanse til å ta vare på barnebarnet sitt. Horn mener det viktigste er at jenta får bli hos sin egen familie, som hun allerede har knyttet seg til.

– Det gir ingen mening. Hun har bodd over halve livet hos oss, og har det bra. Vi har også sagt oss mer enn villige til å ta i mot hjelp fra barnevernet for å kunne gi henne et så godt hjem som mulig. Nå skal hun rives bort enda en gang fra familien hun har blitt trygg på, for å bo hos noen som ikke kjenner henne i det hele tatt. Det virker helt meningsløst.

LES OGSÅ: Disse barna vil fosterhjemme ikke ha

Gir ikke opp

Avslaget er ifølge barnevernet endelig. Og siden bestemor ikke er part i saken, annet enn som søker til å bli fosterhjem, kan hun ikke gjøre noe for å hindre det. Den siste uka har  Horn brukt mange timer i barnebarnets nye fosterhjem. Introdusert henne for de nye menneskene som skal overta omsorgen, gjort henne trygg på omgivelser og leker. Latt henne være alene der noen timer, men tatt henne med hjem igjen. Men i dag er det annerledes. I kveld skal ikke barnebarnet tilbake til den kjente sprinkelsenga på Skoppum.

– Jeg vet ikke hvor mye samvær jeg får, for nå skal hun knytte seg til den nye permanente familien. Men jeg gir ikke opp før hun er tilbake her hos oss, sier Horn.

Bestemor tar på henne sko, den rosa jakka og den matchende topplua. Den lille hånda griper rundt de kjente fingrene til bestemor, støtter seg til dørkarmen og tar skrittet over dør­terskelen og ut mot bilen.

Slipper ikke taket: Veronica Horn har gjort det hun kan for å få vedtaket omgjort.

– Noen kriterier må oppfylles

Sandefjords Blad har fått fullmakt av Horn til å oppheve barnevernets taushetsplikt i saken om hennes søknad om å bli fosterhjem. Men leder i barnevernet i Sandefjord, Laila Sveen Østli, sier hun ikke har fått fullmakt fra de andre partene i saken, og kan dermed kun uttale seg på generelt grunnlag.

Hun forteller at barnevernet i Sandefjord alltid vurderer slekt og familie som potensielle fosterhjem først.

Barnevernslederen forteller at de møter både slekt med ønske om å bli fosterhjem og dem som ikke ønsker dette. Men at det generelt er en økning av slektsfosterhjem også i Sandefjord.

Det kan være nær familie som ytrer ønske om å bli fosterhjem, og foreldre og barna selv har også rett til å uttale seg i valg av fosterhjem. Det kan for eksempel bli vanskelig for partene å samarbeide dersom foreldrene har kraftige motsetninger til den potensielle fosterfamilien. Men Østli sier at i utgangspunktet kan mange være fosterhjem, så lenge de oppfyller de satte kriteriene.

– Det å være familie og allerede ha en relasjon til barnet kan veie opp for andre ting. Det kan være positivt at de kjenner barnets historie, som gir dem en bedre forståelse av mange av barnas traumer. Men noen kriterier må være til stede. De må ha en politiattest, og en helseattest som viser god fysisk og psykisk helse, slik at de kan passe for dette barnet fram til myndig, uten at barnet kan bli nødt til å flytte. Det er også en stor fordel om du har et godt nettverk og evne til å vise kjærlighet overfor et barn som ikke er ditt, sier hun.

Etter at barnevernet har gjennomført godkjenningsprosessen med hjemmebesøk og hentet inn dokumentasjon, tar de i følge Østlie, en helhetlig vurdering på om familien egner seg som fosterhjem.

LES OGSÅ: Svært bekymret for barna

Artikkeltags