SNART TOMT: Bare det materielle blir igjen – og minnene og konsekvensene, de menneskelige og saksorienterte, han etterlot seg.
Paal Even Nygaard

Jeg sier ikke at jeg vil gråte under avskjedstalen når nok en god kollega forsvinner. Men jeg kan si at jeg ønsker det.

Ja, jeg gråt. Jeg skulle holde avskjedstale for en kollega og gråt mer enn jeg talte. Nå skjer det igjen.
Publisert
DEL

Arbeidskamerater kan tilbringe mer tid sammen enn ektefeller. Da blir det naturlig nok sårt med skilsmisse.

Gjennom et langt arbeidsliv har man hatt kolleger som har kommet og gått. Noen av de ankomne har kanskje ikke gjort stort inntrykk - og heller ikke etterlatt seg savn da de forsvant. Med andre kan det være motsatt.

Med andre kan det gjøre vondt.

For en tid tilbake skjedde nettopp det. Det var nærmest et sjokk. Noe uvirkelig. Noe som liknet ubehaget i maven av dårlig samvittighet som mindreårig.

Hadde jeg gjort noe galt? Hadde jeg ikke vært en god nok kollega?

Du tenker ikke at andre ønsker å gå videre i slike situasjoner. Hvis du selv er trygg på egen samvittighet, tenker du at den andre utsetter deg for et svik, etterlater deg, gir faen i deg.

Men likevel gråter du under avskjedstalen. Under avskjedstalen, eller før, tenker du at den andre skal syntes synd på deg, og selv få dårlig samvittighet.

Og håpe at han eller hun, den kollegaen du trodde skulle overleve deg selv i jobben, ville angre og snu.

Da jeg sa opp min forrige jobb, gjorde jeg nesten det. Jeg holdt min egen avskjedstale. Jeg gråt og angret og visste jeg svek. Jeg gråt så mye at jeg ikke la merke til om noen andre gjorde det.

Men jeg snudde ikke.

Nå skjer det igjen. Nok en kollega forsvinner. En kollega som kom inn som et friskt, intelligent, morsomt, hjelpsomt, inspirerende pust. En kollega du stort sett var enig med, en du respekterte, men likevel kunne diskutere med, være uenig med.

En kollega du kunne stole på.

LES OGSÅ: Til Norge for å gjøre seg fet

Nå går han til nye muligheter, og etterlater deg til et håp om at en ny kollega dukker opp som skal gi det samme.

Det kan jo skje, selvfølgelig. Det skjer også. Og det er ikke slik at resten av kollegiet ikke har stor betydning. Hver og én har det. De er gode, snille, hjelpsomme, intelligente, ofte morsomme, flinke.

Men de er ikke som den som forsvant. Den du gråt over.

Venner er likedan; du holder noen over andre. Slik har det vært, og slik må det bli.

Jeg sier ikke at jeg vil gråte under avskjedstalen, hvis jeg holder en, når nok en god kollega nå utforsker nye muligheter. Men jeg kan si at jeg ønsker det.

For i tårer, grøtet hals, vondt i maven, bekymring for hva i svarte jobben, altså halve livet, nå skal tilføre deg, ligger det også noe godt. I dette ligger det en overlevelsesmekanisme. I dette ligger det:

Ingen er til for deg. Du er til for andre.

Og da ønsker du andre lykke på ferden, mens du tar vare på minnene, erfaringene, lærdommen og det disse ekskollegaene tross alt beriket ditt liv med.

Dessuten, må vi gå ut fra, skal vi jo alle en gang bli pensjonister.

LES OGSÅ: Sannheten om meg

Artikkeltags