Rørte rusbrukere som pårørt

VIKTIG DAG: Vigdis Løbach fortalte om hvordan det er å være pårørende til en rusmisbruker. Det skjedde under markeringen av den internasjonale overdosedagen ved Sandar herredshus. – Denne dagen er viktig for meg, sier Løbach.

VIKTIG DAG: Vigdis Løbach fortalte om hvordan det er å være pårørende til en rusmisbruker. Det skjedde under markeringen av den internasjonale overdosedagen ved Sandar herredshus. – Denne dagen er viktig for meg, sier Løbach. Foto:

Artikkelen er over 1 år gammel

Datteren overlevde såvidt en overdose. Nå er datteren rusfri og tar høyere utdanning. – Jeg er stolt av henne, sa Vigdis Løbach, og fikk applaus fra rusbrukere under makeringen av den internasjonale overdosedagen.

DEL

Hvert år dør 260 personer i Norge av overdose. I forhold til folketallet er det flere enn i de fleste europeiske land. For noen år siden kunne datteren til Vigdis Løbach vært en del av statistikken, men hun berget livet. Det gjorde ikke kjæresten.

– Jeg så heldig at jeg kan besøke datteren min, som nå har vært nykter i 740 dager og tar høyere utdanning. Jeg er så stolt av henne, sa Løbach.

Da fikk hun applaus fra mange av dem som vet godt selv hva rusmisbruk, overdoser og dødsfall er, enten ved egen erfaring eller gjennom hjelpeapparatet. De deltok alle da den internasjonale overdosedagen ble markert ved Sandar herredshus fredag.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

OVERDOSE: 260 mennesker dør av overdose årlig i Norge. I Vestfold har tallene de siste årene ligget på rundt 16.

OVERDOSE: 260 mennesker dør av overdose årlig i Norge. I Vestfold har tallene de siste årene ligget på rundt 16. Foto:

Løbach var invitert for å snakke om sine erfaringer som pårørende. Det ble en fortelling om leting etter skyld, hva som kunne vært gjort annerledes, redsel, ensomhet, skam – men også håp.

– Det er slitsomt, så slitsomt, å være pårørende. Jeg kunne ha pisket meg selv, eller gått rett i skammekroken, sa Løbach.

Påvirket alt

Da datteren begynte å ruse seg i 13-årsalderen tok hun og mannen opp kampen. De ble på en måte datterens redningsteam, alltid med telefonen ved hodeputa. Hele familien og deres hverdag ble endret på grunn av datterens misbruk. Samtidig kunne ikke Løbach gjemme bort familiens historie; mange visste allerede. Derfor lot hun ikke som om alt var perfekt.

Det skulle hun senere få takk fra datteren om.

Under sin tale lot hun heller ikke som om alt er perfekt i rusomsorgen. Derfor manet hun ansatte i rusomsorgen om å inkludere pårørende i arbeidet.

– Ikke alle pårørende har noe å bidra med, men for å finne ut om noen har ressurser må noen snakke med dem. Dere har en glimrende anledning til å forene brukere og pårørende, sa Løbach.

Ensomme sjeler

Én som kjente seg igjen i mye av det Løbach snakker om, er Tore Andreas Borch (48).

– Det er veldig mange ensomme sjeler der ute, sier Borch til Sandefjords Blad.

Han begynte å sniffe da han var åtte år. 25 år gammel begynte han på tyngre stoffer, mer for å selvmedisinere seg mot psykiske plager, en for rusen.

– Jeg ville komme meg vekk, sier han.

I seks år spurte han om å kunne få gå til psykolog. Nå har han fått ønsket innvilget.

– Det går bra nå, sier han, før han tar imot ei rød rose fra ruskonsulent Camilla Bordevich i ROP-teamet (rus og psykiatri) i anledning overdosedagen.

LES OGSÅ: Bli med og gjør en innsats for rusavhengige

Savner overdoseteam

Bordevichs jobb går blant annet ut på å dele ut rent brukerutstyr og nesespray med motgift ved overdoser, bidra til helsestell og sårbehandling, og ikke minst ta kontakt når noen slipper ut fra soning. De første dagene etter soning er mange sårbare og med lavt toleransenivå.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

MARKERING: Ruskonsulent Camilla Bordevich delte ut rose til Tore Andreas Borch under den internasjonale overdosedagen.

MARKERING: Ruskonsulent Camilla Bordevich delte ut rose til Tore Andreas Borch under den internasjonale overdosedagen. Foto:

– Vi anbefaler dem om ikke å ruse seg alene og informere dem om det er dårlige eller farlige stoffer i omløp. Derfor er det viktig med gode relasjoner for å forebygge overdoser, sier Bordevich.

LES OGSÅ: Anbefaler narkomisbrukere å ruse seg sammen

(Artikken fortsetter under bildet)

HELSESTELL: I dette rommet på herredshuset kan rusmisbrukere få nødvendig helsehjelp.

HELSESTELL: I dette rommet på herredshuset kan rusmisbrukere få nødvendig helsehjelp. Foto:

Det hun og hennes kolleger savner mest er et eget overdoseteam i Vestfold, slik de har i de største byene. Når noen tar en overdose er det ikke gitt at de får informasjon om det i etterkant, med unntak fra brukerne selv. Det er med andre ord ingen automatisk forbindelse mellom ROP-teamet og legevakta.

– Rusmisbruk er en sykdom, men det er stor forskjell på behandlingen som blir gitt etter hjerteinfarkt og overdose, sier Bordevich.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

FRIVILLIG: Arnhild Andersen (70) er en av de rundt 20 frivillige ved dagsenteret. – Det gir meg mye å lære om andre, og kjempefint å være med de, sier Andersen, som møter opp fast hver torsdag og ellers når det trengs.

FRIVILLIG: Arnhild Andersen (70) er en av de rundt 20 frivillige ved dagsenteret. – Det gir meg mye å lære om andre, og kjempefint å være med de, sier Andersen, som møter opp fast hver torsdag og ellers når det trengs. Foto:

Det siste kan Thor-Ivar Kristensen skriver under på. Han kaller forskjellsbehandlingen kynisk. Årsaken mener han er at overdose blir regnet som selvpåført, og ikke en sykdom. Han har selv erfaring med overdoser og hjertestans.

– Vi burde helt klart hatt et overdoseteam.  Norsk narkotikapolitikk har vært mislykka i 40 år. Det skulle vært delt ut statlig heroin til tungt belastede som er skikkelig ute å kjøre, i stedet for å fly på gata. De vet jo ikke hva de kjøper, sier Kristensen.

LES OGSÅ: Thor-Ivar fikk plutselig nei til medisiner han har tatt i nesten 40 år: – Det gjør meg til kriminell

(Artikkelen fortsetter under bildet)

MOTGIFT: En nesespray med motgift kan rusmsibrukere selv bruke for å unngå å dø av overdose.

MOTGIFT: En nesespray med motgift kan rusmsibrukere selv bruke for å unngå å dø av overdose. Foto:

Fikk behandling

Vigdis Løbach forsto til slutt at hun ikke kunne være «mammabank».

– Hos oss tok det ikke lang tid før banken var stengt og hun ikke hadde noe sted å bo. Datteren vår var sta, men det skjer noe da. Jeg tror det bidro til at hun etterhvert forsto at hun ville miste oss. Man kan ikke redde noen som ikke vil redde seg selv.

I nesten tre år var datteren under behandling ved Fossumkollektivet.

– Det går rett vei nå. Vi har ingen garantier, men heller ingen grunn til å tenke at det ikke skal gå bra, sier Vigdis Løbach.

Artikkeltags