Der sto den daværende Sandefjord-legen Carl-Haakon Håkonsøn Hagelund, i beredskap for sivilforsvaret.
– Det var ganske dramatisk. Det hadde blitt for mye for henne, da hun endelig var trygg sviktet hjertet, sier Hagelund.
Det var en uvirkelig stemning på Thorøya i Sandefjord den palmelørdagen. Lasteskipet «Radnes» la til kai med 155 overlevende fra katastrofebrannen på Scandinavian Star. De kom ned landgangen inntullet i ulltepper, som i en scene fra en katastrofefilm.

Voksne gråt

«Voksne menn og kvinner gråt. Andre virket apatiske, noen likegyldige. Alle ble tyllet inn i ulltepper før de kom i land. Mange hadde bare underklær på seg da de rømte fra katastrofen», skrev Sandefjords Blad i reportasjen mandagen etter.
Hagelund pleide å være på hytta i påsken, men dette året hadde han nyfødt barn og var hjemme.
– Jeg trodde det var øvelse, og husker jeg ble ergerlig da telefonen kom. Mens jeg ordnet meg hørte jeg på radioen hva som hadde skjedd, og skjønte at det var en katastrofe, sier Hagelund.
Nede på kaia visste ikke Sivilforsvars-laget helt hva de skulle gjøre, før den eldre kvinnen kollapset så å si foran føttene på dem.
– Da var det bare å sette i gang med førstehjelp. Dette var vi drillet i, sier Hagelund.
Uten rask hjelp kunne situasjonen vært kritisk for kvinnen.

God beredskap

I ettertid har Hagelund tenkt at beredskapen fungerte veldig bra, med massiv mobilisering både fra politi, helsevesen og sivilforsvar.
– Vi var godt trent og godt utstyrt, og visste hva vi skull gjøre. Det ble gjort en god innsats i alle ledd, sier Hagelund.
Etter mottaket på kaia ble rådhuset brukt som mottakssentral, der fikk de overlevende også umiddelbar katastrofepsykiatrisk hjelp.
«Ferjekatastrofen viste at katastrofeberedskapen virket perfekt i alle ledd», skrev Sandefjords Blad.