Spørsmålet er relevant fordi Cathrine Andersen, gruppeleder i Fremskrittspartiet i Sandefjord, setter “vår kultur, våre verdier, våre tradisjoner og vår religion” opp mot en praksis der hun mener vi “tilpasser dem som kommer til Norge” i et leserbrev i avisa.

LES HENNES YTRING HER: Raushet og bønnerop

Forstår jeg leserbrevet rett, mener hun at vi ved å tillate bønnerop én gang i året, går nok et lite skritt i retning av at vi tilpasser og vanner ut norsk kultur. Derfor mener hun det er best å være imot. Det er selvsagt en legitim mening å ha.

Akkurat som noen er imot dialekt på Dagsrevyen og andre er imot pride-flagg på Bytunet, må det også være legitimt å være imot at muslimer markerer inngangen til fastemåneden Ramadan med bønnerop fra Mokollen. Det er begrunnelsen som er problematisk.

En er at hun bruker en svært bred pensel når hun beskriver hva som er “norsk kultur”, og underforstår at muslimer som ønsker bønnerop fra Mokollen ikke er norske, i og med at hun bruker begrepet “andre” om denne gruppen.

Det blir dessuten historieløst å snakke om “vår religion”. Det har i svært mange generasjoner vært mennesker som ikke er troende, eller som er annerledes troende i Norge. Det norske representerer ikke én religion og bare én måte å utøve den på.

Hun oppgir riktignok to verdier “demokrati” og “ytringsfrihet” som jeg slutter meg til, men dette blir likevel en falsk motsetning når hun ikke nevner konkret på hvilken måte bønnerop fra Mokollen én gang i året svekker denne verdien.

Tvert imot vil jeg tro at det å nekte noen muligheten til å gjennomføre en slik markering, er en innskrenkelse av ytringsfriheten, altså det motsatte av det hun ønsker å stå for. Ekstra problematisk blir det når Andersen også understreker at det hersker noe som heter “vår religion” i Norge. Denne holdningen peker ikke mot ytringsfrihet og demokrati.

Så bør det være lov å nevne at vi allerede i flere tusen år har tilpasset oss andre kulturer og verden rundt oss. Det er en god verdi og en del av “det norske”. Det har gitt oss for eksempel demokrati og ytringsfrihet, for om noen skulle tro det - er ikke dette rene norske oppfinnelser. Selve grunnloven er dessuten skrevet med latinske bokstaver og arabiske tall.

Å tilpasse seg og lære av andre er gode verdier, så lenge vi kan stå støtt på de verdiene hver enkelt må få lov til å definere for seg selv. Grensen må gå, slik Andersen faktisk helt rett påpeker, der vi mister fotfeste i viktige felles verdier, slik som for eksempel demokrati og ytringsfrihet.

Men den kampen og den grensesettingen må skje når disse verdiene faktisk blir truet.

Bønnerop fra Mokollen én gang i året er derfor et kulturuttrykk som jeg synes vi skal akseptere. Kanskje mest fordi det utvider ytringsfriheten vi alle er avhengig av. Som en ekstrabonus vil det også understreke et viktig poeng: selvsagt er muslimene som bor og virker i Sandefjord en del av det norske.

Sammendrag

Denne kommentaren er et svar på et leserbrev fra Cathrine Andersen (Frp) der hun forklarer hvorfor hun er imot bønnerop fra Mokollen. Her argumenterer jeg for at bønnerop fra Mokollen én gang i året er et kulturuttrykk som vi bør akseptere og respektere. Jeg viser at dette ikke er i strid med norsk kultur, verdier eller religion, men tvert imot er et uttrykk for ytringsfrihet og mangfold. Jeg utfordrer også Andersens definisjon av “vår kultur” og “vår religion”, og påpeker at det norske er mer sammensatt og dynamisk enn hun gir uttrykk for. Jeg håper at denne kommentaren kan bidra til en mer åpen og konstruktiv debatt om hvordan vi kan leve sammen i et flerkulturelt samfunn. Jeg oppfordrer alle til å tenke over hva det betyr å være norsk i dag, og hvilke verdier vi vil bygge vårt fellesskap på.