La oss være stolte av fortida. Men vi må også ta innover oss at oljeeventyret går mot slutten

HVAL: Fra Grytviken landstasjon. Foto: Hvalfangstarkiver.no

HVAL: Fra Grytviken landstasjon. Foto: Hvalfangstarkiver.no

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

«Et stolt kapittel i norsk næringsliv er slutt» var overskriften i flere aviser 14. september 1968. Kosmos-ekspedisjonen i 1967/68 ble den siste ekspedisjonen fra Vestfold til Sørishavet. Hvalfangsten – det første store norske oljeeventyret – sluttet fordi man drev overbeskatning av ressursene og fordi det etter hvert hadde kommet alternativer som var rimeligere enn hvalolja.

DEL

MeningerNoen få måneder etter startet det andre norske oljeeventyret: Lille julaften 1968 ble det funnet olje på Ekofisk. Da inntektene fra hvalfangsten forsvant, kom en ny næring. Olja fra Nordsjøen har gjort oss enda rikere. Nå lakker også dette eventyret mot slutten: Av hensyn til klimaet på kloden må vi la det meste av resterende olje ligge urørt.

På samme måte som med hvalolja er det kommet alternativer som er i ferd med å bli både billigere og mer miljøvennlig. På det meste var det 11.000 vestfoldinger sysselsatt i hvalfangstflåten. Hvalfangsten har en lang historie, men det var Svend Foyns introduksjon av granatharpunen og dampdrevne hvalbåter som muliggjorde den moderne hvalfangsten. Nordmennene hadde et teknologisk overtak som gjorde at vi ble sentrale i hvalfangsten på den andre sida av jorda: med etablering av landstasjoner på Sør-Georgia med navn som Grytviken og Husvik Harbour, eller New Sandefjord på Deception Island.

Der jobbet det over 3.000 mann på det meste. Svend Foyn var en svært religiøs mann, som mente han tjente Gud ved å bli rik og å underlegge seg naturen. Han syntes derfor ikke at det var problematisk at han først nesten utryddet selbestanden før han gikk løs på å utrydde hvalen. Teknologien ved landstasjonene og seinere den pelagiske hvalfangsten med flytende kokerier i Sørishavet var så effektiv at hvalen overgikk naturens bæreevne.

Det andre oljeeventyret – Nordsjø-eventyret – har ikke vært drevet av tro på Gud, snarere Mammon. Men i likhet med Svend Foyns tro på å overvinne naturen ved å drepe andre arter, har også Nordsjø-eventyret blitt drevet av en manglende forståelse av økologiske sammenhenger. Man kan si: De visste ikke bedre. Og det er rett.

Men vi kan jo lære noe av det første oljeeventyret når vi nå står på slutten av Nordsjø-eventyret: Ressursene må benyttes bærekraftig. I stedet for å kjempe for en forlengelse av en næring som er dømt til å dø, bør vi kaste kreftene inn på omstilling. Omstilling betyr ikke å begynne med noe helt nytt: Hvalfangsten var en kunnskapsnæring i den betydning at de utviklet ny teknologi og nye bedrifter. I Vestfold vi en rekke bedrifter basert på hvalfangsten: Kaldnes Mek.

Verksted i Tønsberg, Framnes i Sandefjord. Jotun ble startet som fargehandel og skipsrekvisitaforretning og leverte produkter til hvalfangstflåten. I dag er det en kunnskapsintensiv bedrift med virksomhet på mange kontinenter. Herdet, raffinert hvalolje ga starten til den norske fettherdingsindustrien med bedrifter som De-No-Fa Lilleborg og Jahres Kjemiske Fabrikker i Sandefjord.

Og Tønsberg Harpunfabrikk som typisk nok var fortsettelsen av en hesteskofabrikk! Oljenæringen og leverandørindustrien som er knyttet til den, er også en avansert kunnskapsnæring. Troll A-plattformen i Nordsjøen er verdens største flyttbare menneskeskapte innretning. De utfordrende forholdene i Nordsjøen har vært med å skape en rekke teknologiske nyvinninger. Dette må vi selvsagt ikke kaste vrak på. Det er her vi kan lære av historien. Det ene industrieventyret ble altså avløst av et nytt. Teknologien kunne i stor grad videreutvikles til nye formål.

Rosenberg Verft i Stavanger har laget kraner som brukes til å inspisere havvindmøller. Kunnskapen fra oljeindustrien kan brukes til å produsere både vind, sol og vannkraft. Haslestad bruk i Hof ønsker å investere i en stor fabrikk som skal lage halvfabrikaproduktet biozin basert på avfall fra skogen i Vestfold. Det kan raffineres på Slagentangen til utslippsfri drivstoff til biler og ferjer og kanskje også fly.

Ellers er Vestfold stor innen matvareindustri som kan utvikles. Det vil bety en stor omstilling for det norske samfunnet. Vi kan stikke hodet i sanda og på reaksjonært vis nekte å ta virkeligheten inn over oss. Eller vi kan gjøre som Vestfoldinger før oss har gjort: se mulighetene i å benytte det vi har av kunnskap til å skape nye arbeidsplasser og ny virksomhet.

Vi har utallige eksempler på vellykket omstilling: En gang lå det fullt av papirfabrikker langs Drammenselva. De er nå borte. Nye næringer med teknologi, kultur og kunnskap er kommet. Det er langt flere arbeidsplasser der nå enn da fabrikkene gikk for fullt. I tillegg er Drammenselva blitt rein. Det er mye stolt historie å ta vare på både når det gjelder vestfoldingers liv og slit i Sørishavet. Det er ikke historie som skal glemmes, selv om vi nå har kunnskap som gjør at vi forhåpentlig ikke ville utryddet hvalen i dag.

Slik er det også med Nordsjøen: historier fra pionertida, om lange dager med arbeid på plattformer langt ute i havet. Det er heller ikke historie som man skal skjemmes over, selv om vi må skjønne at oljeindustrien må stå foran en avvikling.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags