Fanten var en fattig-kar som gikk rett etter måltid, uten å betale for seg. Vedkommende eide ikke nåla i veggen og vandret fra gård til gård som en omstreifer i gamle dager. I Det Norske Akademis ordbok på nettet står det forklart at dersom man sparer seg til fant «sparer man slik at forholdene blir fattigslige». Det er der jeg har befunnet meg, ved et par anledninger etter nyttår – og det fører med seg en ekkel følelse, som kan minne om skam.

Det er viden kjent at store familier kan spare på strømmen, spare på drivstoffet og på matbudsjettet. Jeg har prøvd alt dette, med vekslende hell.

Etter nyttår tok jeg fram spareappen med sparegris. Her kan jeg sammenlikne ukas tilbudsaviser fra dagligvarebutikkene i nærheten.

– Pølsebrød: 24,90, Aas uten 6,90 pluss pant. Røkt svinekam 69.90 per kilo. Tulipaner? Nei takk. Da blir det to brød i stedet. Laks, tre for to. Tja. Der kom det igjen … tre for to på pølser, eller hva med kjøp to for 50 eller to for 40. Det må jo være billig?

Det å handle én gang i uka fikk jeg aldri helt til, men nå var det innom diverse matforretninger hjem fra jobb, på forskjellige dager. Eneste kriterium for handling er at det ikke skal være avstikkere til butikker som ikke ligger langs min rute hjem.

Det blir Kiwi en dag, Coop en annen og REMA 1000 eller Meny en tredje. Familien som nå teller fire aktive voksne krever en viss mengde mat. Derfor er det greit å få mest mulig for grunkene. Se for deg matpakker på mellom to og seks skiver hver dag. Nåde dem som ikke spiser opp!

Jeg hater å kaste mat, eller fullt brukbare ting. Jeg mener at vi ikke kan fortsette å produsere søppel i samme tempo som vi har gjort de siste årene. Dyrtiden blir en tvangstrøye inn i et redusert forbruk. På godt og vondt.

Tilbake til det siste. Det er jo ikke bare i hverdagen man skal være forsiktig med økonomien. Også på ferie lurer sparekniven. For ikke mange ukene siden var husbonden og jeg på en øy i Atlanterhavet.

Sola skinte og vi var med flotte folk på en liten båttur fra en plass til en annen. Med lave skuldre og med et smil om munnen så jeg etter nye sandaler. De jeg hadde på beina var slitte og misfargede. Dessuten vrikket føttene seg stadig ut på siden fordi remmene eller strikken ikke lot seg justere.

Hver skobutikk ble saumfart etter noe som sto til budsjett. Jeg fant et varp og handlet noen lekre, svarte med slipte steiner til god samvittighet. Very special price for me!

Vel hjemme og på vei til å spise en bedre middag med våre nye ferievenner, påpeker ei av damene at sandalene er gått opp i liminga.

– Kjøpte ikke du dem nå nettopp?

– Grmf.

Det var så vidt jeg kom meg hjem med skotøy på føttene den kvelden. Sandalene satt kun festet rundt ankelen og ganglaget liknet på noe fra «The Ministry of Silly Walks» i en Monty Python sketsj med John Cleese. Å bytte dem var uaktuelt, da det ville koste mer å ta båten fram og tilbake til den pittoreske byen med sandalutsalg og fingerbøl preget med Mogan på.

Trist satte jeg sandalene ved siden av søppelbøtta. De var «beyond repair» på utenlandsk.

Straffa for å kjøpe shiten var å rusle videre med deg gamle, slitte skotøyet. Helt sikkert likt noe disse tidligere nevnte fantene hadde på føttene.

Hjemme i Sandefjord etter ei uke med sol, som leger sinn, sjel og psoriasis, med sandalfadesen friskt i minne, var det tilbake til hverdagsbuksa og knekkebrødene. Dyrtids-hobbyen måtte plukkes fram igjen og appen med sparegrisen var oppdatert.

«Hei. Men vent litt. Hadde jeg ikke poteter, gulrøtter, sopp og salat etter to for 40 og to for 50-tilbud liggende i kjelleren? Jo da. Om ikke ungene hadde spist det opp mens vi gæmliser var på tidlig påskeferie.»

Lett til beins gikk jeg for å hente varpene.

– WHAT! Madre mia. Nok en runde med null kontroll?

Jeg dukket slukøret opp igjen med gummipoteter med lange groer, brune gulrøtter med slim og slapp salat, for å nevne noe. Å handle billig er ikke alltid så bra.

Jeg behøver ikke å ha poeng for forsøket en gang. Her snakker vi alvorlig spareskam.