Resten av innlegget brukes til å skjønnmale Arbeiderpartiets politikk. En politikk som gjennom sine sosialdemokratiske verdier skal være det som har gitt de gode vekstvilkår for næringslivet i Norge og gjort at vi er ett av verdens rikeste og beste land å bo i. Alt fra nordmenns gode helsetilstand til landets gode økonomi, er vi ene og alene Arbeiderpartiet takk skyldig, ifølge Liverød. Intet mindre.

Kanskje feie for egen dør?

Jeg skjønner at Arbeiderpartiets folk har behov for å fortelle om partiets historiske fortreffelighet i disse dager. Målingene når stadig nye bunnivåer, og «helt vanlige folk» setter tydeligvis ikke tilstrekkelig pris på verken krisehåndteringen eller næringspolitikken som utøves.

Jeg er enig med Liverød i at velgerne av og til kan oppleves som urettferdige mot oss politikere. Men kanskje en idé å feie for egen dør før skytset rettes bare mot andre partier.

Hva med hukommelsen?

Liverøds omgang med de historiske fakta rundt salget energiverket krever noen kommentarer.

Det var ikke Høyre som alene solgte energiverket. Det var faktisk bare SV som i bystyret til slutt stemte imot salg av energiverket, etter et forslag fra Arne Larsen. Arbeiderpartiet ønsket også et salg. Men bare delvis. Et alternativ som for øvrig den endelige kjøperen (Vestfold Kraft) ikke var interessert i … I de øvrige kommuner som eide energiverket, var man enstemmige om salg.

Senere ble også kommunens eierskap i VK solgt til Statkraft. Jeg kan ikke erindre at Ap stemte imot det.

Ikke ideologi

Til sammen dannet disse salgene et kraftfond som i dag utgjør rundt 1,3 milliarder, og som etter salgene har gitt en samlet avkastning på rundt en milliard. Til gode offentlig formål i kommunen. Og fondet er intakt.

Salgene hadde selvsagt ikke noe med markedsliberalisme eller Thatcherisme å gjøre, slik Liverød skriver. Det hadde ikke noe med ideologi å gjøre i det hele tatt. Eierskapet fortsatte å være offentlig. Dette var en ren omplassering av kommunens aktiva. Omplassering fra en kraftbransje hvor prisene den gang var lave. Utbyttene for kommunen tilsvarende varierende og lave. Investeringsbehovene og behovene for sammenslutninger og effektiv drift påtrengende.

Etterpåklokskap

Når Liverød kritiserer avkastningen av kraftfondet, må det bety at han mener kommunen skulle vært tyngre investert i aksjer i disse 20 årene. Det er riktig at fondet har vært konservativt investert og hatt en lav aksjeandel. Kanskje for lav, gjennom mange gode år i aksjemarkedet. Men det er etterpåklokskap, som jo er nokså eksakt vitenskap.

Høyrekritikk uansett

Fondet har gitt en sikker og trygg avkastning til god nytte i de årlige budsjetter. Forsiktighet har tydeligvis vært et villet politisk ønske. Mener Liverød at man skulle vært mer «markedsliberal» og tatt større sjanser i aksjemarkedet for å skaffe kommunen høyere avkastning? Med tilsvarende risiko?

Les også

En personlig historie om sosialdemokratisk oppvåkning og reise

Han ble vel sosialdemokrat fordi han ikke ville være med på den galoppen ...? Innlegget hans tyder derfor ikke på at det er det han vil. Det tyder mest på et behov for å kritisere Høyre uansett, ikke egentlig avkastningen av fondet og politikernes forvaltning.

Ingen forslag i 20 år

Det har nemlig vært anledning for partiene i kommunestyret til å foreslå endringer i aksjeandelen hvert år under behandlingen av resultatene fra fondet eller i budsjettbehandlingen. Jeg har ikke sett Liverøds sosialdemokratiske partifeller i kommunestyret foreslå noe som helst om det i disse 20 årene.

Først nå i det siste (2020) har administrasjonen i kommunen selv foreslått og fått vedtatt økninger i aksjeandelen. Etter det har riktignok aksjemarkedene falt, men investeringer i aksjemarked og dermed i næringsliv og lønnsomme arbeidsplasser vil på lang sikt som regel mer enn beholde sin verdi.

Gro endret ikke energiloven

Liverød er innom mer historie, nemlig energiloven iverksatt 1/1-1991. Som Liverød også gir Høyre skylden for.

Men æres den som æres bør. Det var Eivind Reiten fra Senterpartiet, olje- og energiminister i Syse-regjeringen, som var den store pådriver for denne loven. Loven ble vedtatt med Arbeiderpartiets stemmer i Stortinget i juni 1990. Ap satt med regjeringsmakt (Gro Harlem Brundtland) fra høsten 1990, og hadde anledning til å reversere/endre loven før ikrafttredelsen, om de mente dette ikke skulle settes ut i livet.

Det ble ikke gjort.