Om vi skal redde verden fra bilen og inaktivitet, må vi gi folk gode grunner til å endre vaner

Av

Kjører du bil selv på korte turer? Det gjør jeg. Det er en vane jeg har som er vanskelig å endre på. Dessuten skal jeg ofte innom flere butikker på én tur og har noe å bære på, så det er mest praktisk sånn.

DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Det bilen gir oss, er nærhet, selv om ting ligger langt fra hverandre. Den forenkler hverdagen. Sparer tid.

Er det da i det hele tatt mulig å sette fra seg bilen og gå, eller eventuelt sykle eller ta bussen, i Sandefjord? Det får bli et åpent spørsmål foreløpig. Du kan tenke ditt om det.

Her vil jeg formidle det som fikk tankene min på gli etter sivilarkitekt Alexandria Algards foredrag for formannskapet tirsdag 14. Januar. Dette var i forbindelse med at vi nå skal i gang med en komplett og helt ny byutviklingsplan for Sandefjord. Alexandria Algard haddeogså foredrag på Gjennestad 21. januar om jordvern, som er en annen side av samme sak.

Industrien flyttet ut

For å sette bilbruken og byutviklingen i perspektiv: For 100 år siden var boliger, skoler, små og store forretninger, verksteder, industri og andre bedrifter i sentrum av byene. Til bilen kom. Da trengte man ikke bo og jobbe på samme sted, og industrien kunne flytte ut der det var mer plass.

Det samme gjorde boligene, de store varehusene, og flere andre funksjoner. Derved var vi alle avhengig av å ha bil for å fungere, og forflyttet oss stort sett rundt i samfunnet i våre praktiske metallhylstre.

Men så ble det litt for mange biler! Bilene tok opp plass når de var parkert, og bilene trengte større veier. Det holdt ikke med én felles vei i begge retninger, vi måtte ha midtstripe og to filer. Så kom det enda flere biler og enda bredere veier, større rundkjøringer, flere parkeringsplasser, bredere gater å forsere for forgjengerne og mindre plass til lek i gata. Likevel så alle ut til å være fornøyd.

Så kom bydøden

Men som en konsekvens av dette kom bydøden. Det hadde vi ikke forestilt oss! Men det er kanskje ikke så rart?! For alle ville jo først og fremst ha med seg bilen sin, enten de skulle handle i sentrum eller på Pindsle, om de så bare skulle kjøpe en pose kaffe! Dermed ble det verken hyggelig eller trygt å oppholde seg i noe sted. Og ikke fikk vi parkert bilen heller, vi kjørte runde på runde, irriterte oss over at det skulle koste å parkere.

Men så kom «redningen»!

Klimakrisen! Og mantraet ble kompakte byer, mindre privatbilisme og NÆRHET, ikke i form av rette bilveier fra A til B, men mellom menneskene og deres gjøremål; jobb/skole/butikk/hjem! Litt slik vi hadde det før bilen overtok byene.

I tillegg ble vår største folkesykdom «inaktvitet», delvis på grunn av overdreven bilbruk, delvis på grunn av digitaliseringen og dingsenes forenkling av hverdagen!

Felles forståelse

Ad noen smertefulle omveier har det nå blitt en felles forståelse for at det trengs store endringer! Og om vi skal redde verden fra bilen og inaktivitet, må vi gi folk GODE GRUNNER til å endre sine vaner. Det må bli mer fristende å gjøre det vi og verden har godt av! Derved har den fysisk utforming av våre omgivelser blitt ekstremt viktig! Om det er skolegården i Kodal, eller parkene og bygatene i Sandefjord. For det er en direkte sammenheng mellom vår opplevelse av omverdenen og våre valg. Altså kan det å få oss til å trives i byene, slå to fluer i én smekk. Uten tvang, men på grunn av valg vi ser på som positive!

«Digitaliseringen» er den største endringen av alle. Vi har kontakt med venner på nett, vi jobber på nett, vi handler på nett, vi dater på nett, vi kjøper billetter på nett. Så ofte trenger vi ikke å gå ut i det hele tatt. Husker du vi sto i kø på postkontoret? For å ta ut penger eller kjøpe frimerke til et brev vi hadde skrevet til kjæresten? Hvis du er under 50, husker du vel knapt nok det, nei. Men det er dere under 50 som skaper det nye samfunnet, så dine vaner er det verd å merke seg om man vil lykkes i næringslivet eller i samfunnet for øvrig!

Vi må bli fristet

Hvordan skapes så en ny vane? Det begynner med en følelse! Er noe galt som det er? Er det fristende å gjøre noe annet? Er det en spenning jeg savner? Blir jeg nysgjerrig på det nye? Kan jeg oppnå noe ved å endre vanen? Denne følelsen fører til handling: Du sjekker om det finnes muligheter: hvilke alternativer du har, hvordan det virker, om du liker det, om de tilfredsstiller dine forventninger og behov, hva det eventuelt koster. Så velger du: Jeg vil dra dit og oppleve, trene, kjøpe.

Om dette omsettes i bypolitikk, kan det bety: Er det en fristende vei å gå om jeg velger bena fremfor bilen? Er det noe spennende å se underveis? Sjø, natur, variasjon? Er det en grei måte for meg å få litt trening? Og hva oppnår jeg når jeg kommer fram? Er det liv på torget? Er det gode tilbud? Fine steder å møtes?

Gater for biler

I 80 år har «bilopplevelsen» gått foran «gåopplevelsen» og «byopplevelsen». Som eksempel: Det er ikke bilene som må stoppe for et kryssende fortau! Parkeringsplassene ligger oftest mellom fortauet og butikken, og ingen tenker på hvordan en barnefamilie skal traversere trygt mellom bilene. Gatene har blitt planlagt mer for effektiv bilkjøring mer enn for trygg gåing. Og barna var det ingen som tok hensyn til. Før nå.

Det er dette som er forskjellen!

Nå planlegger vi byen for mennesker! Nå vil vi at du skal ønske å velge beina fremfor bilen, og vi vil at du skal få en god opplevelse både underveis og når du kommer fram, sånn at du vil gjøre det igjen! Men om vi greier det, står på ÉN ting! Greier politikerne å legge bort «bilhjernen»? Når de planlegger? Når de beslutter? Når de finansierer?

Politikerne må ta grep

Jeg er lat. Jeg tar minste motstands vei. Som mange andre, vil jeg tro. Men jeg vil bli mer fysisk aktiv, og jeg vil ha en koselig og aktiv by å gå til og å komme til. Og jeg ønsker meg en verden og et liv etter klimakrisen! Så det som står øverst på ønskelisten nå, er politikere som tør å TA GREP! Som tenker langt nok frem!

For nå skal vi planlegge – ikke bare for de neste fire årene, men for FREMTIDEN med stor F! Jeg vil at beslutningene politikerne tar i dag, vil gjør meg til et bedre menneske uten bilen! Jeg VIL legge vekk «bilhjernen» min, men jeg trenger hjelp av fornuftigere planleggere, som tør å gjøre det enklere for meg å gjøre de riktige valgene.

Nærheten? Den skal vi nok beholde! Men det ved å ha barnefamilier, nærbutikker og rene arbeidsplasser i byen. Så kan vi bruke jorda rundt byen til å dyrke mat, og naturen rundt byen til gode, aktive opplevelser i nærheten av byen!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken