Gå til sidens hovedinnhold

På tide å bli antirasist

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Tirsdag 26. januar markerer vi et uendelig trist 20-års jubileum i Norge. Da er det nemlig 20 år siden Benjamin Hermansen ble drept av høyreekstreme nynazister. Benjamin Hermansen ble drept på grunn av sin hudfarge. I rasistenes øyne er nemlig ikke alle mennesker like mye verdt. I rasistenes verden måles menneskers verdi etter hvordan de ser ut, hvilket språk de snakker, hvilken bakgrunn de har eller hvilken religion de tilhører.

Det hadde vært ganske befriende hvis vi kunne se tilbake i historiebøkene og si «sånn er det heldigvis ikke nå lenger». Men det kan vi ikke. Det hadde vært ganske enkelt for oss hvis rasisme var «et problem de har i USA, men som vi heldigvis ikke sliter med her i Norge». Men sånn er det heller ikke. Rasisme og diskriminering skjer i Norge hver dag. Og hvis vi lukker øynene og ser en annen vei så blir vi aldri kvitt rasismen.

Rasisme har mange uttrykk, fra de mest alvorlige der mennesker opplever vold og trusler på grunn av sin religion eller hudfarge, til små ubehagelige stikk som blir veldig slitsomt i lengden. Rasisme er også systematisk diskriminering, som når mennesker med utenlandskklingende navn sjeldnere blir kalt inn til jobbintervjuer. Eller når vi vet at politiet stopper langt flere ungdommer i bydeler der det bor mange med innvandrerbakgrunn, selv om for eksempel narkotikabruk er langt mer utbredt på vestkanten i Oslo blant etniske nordmenn. Og med jevne mellomrom hører vi om direkte rasisme i idretten, arbeidslivet, på skoler eller i det offentlige rom.

Antirasisme burde vært en kontinuerlig kamp i Norge. Jeg skulle ønske vi hadde sett betydelige forbedringer de siste 20 årene siden Benjamin ble drept. Dessverre opplever jeg at det motsatte har skjedd. Debatten om innvandring har fått skje på høyresidas premisser. Da FrP ble invitert inn i regjeringsvarmen i 2013 fikk teorier og uttrykk om «snikislamisering» og «lykkejegere» en plass rundt kongens bord og den rasistiske bloggen Human Rights Service fikk spre sine fordommer med statsstøtte. Når Per Willy Amundsen uttaler at «vi må vi sørge for at den etnisk norske befolkningen vedlikeholdes» så gir det assosiasjoner med vond bismak. Med sånne uttalelser flyttes grensen for hva som er greit å si, og aksepten for rasistiske utsagn øker. Nå er det på tide å si stopp. Grensen er nådd. I USA har vi sett hva som skjer når offentlige maktpersoner bruker splittende ord og setter grupper av mennesker opp mot hverandre. Det er livsfarlig, noe stormingen av kongressen i USA nylig viste oss. Mange steder i Europa er høyreekstreme på fremmarsj. Vi er heldigvis ikke der i Norge enda, men vi kan komme dit hvis vi ikke passer på.

Tida for å «ikke være rasist» er forbi. Derimot er det tid for å aktivt være antirasist. La oss igjen løfte ideen om at alle mennesker er like mye verdt og la oss gjøre det skikkelig! I juni fikk vi i Rødt gjennomslag for å erklære Vestfold og Telemark for en antirasistisk fylkeskommune. Det var en viktig symbolsk handling, men det er ikke nok. Selv om handlingsplaner og erklæringer er viktige, må vi alle vise at vi er antirasister, ikke bare i teorien men også i ord og handling. Jeg vil utfordre deg som leser dette: tør du å si ifra når du opplever eller er vitne til hverdagsrasisme? Vil du heve stemmen for alle de som opplever diskriminering på jobben, på skolen eller på butikken på grunn av hvem de er og hvordan de ser ut? Og jeg spør de andre politiske partiene: er vi ferdige med å la FRP få definere innvandringsdebatten? Kan vi framover se politisk handling mot rasismen i samfunnet? Det skylder vi Benjamin og alle andre ofre for rasismen.

Kommentarer til denne saken