Jeg har sagt det før, jeg elsker jula! Ikke bare fordi det kommer med julemat og småkaker, men også fordi vi er bortskjemt med god kontakt med familien vår, og vi sees mye i jula. Frem til vi ble nektet hvert fall.

Vi går inn i jul nummer to med tiltak, og jeg er sikkert ikke alene om å synes det var litt tøffere denne gangen. Det kan jo være flere grunner til det. Kanskje vi hadde rukket å glede oss til ei normal julefeiring igjen, eller kanskje slitasjen begynner å gjøre seg gjeldende.

Sårt å telle familiemedlemmer

Uansett hvorfor, kjenner jeg at det er sårt å skulle telle familiemedlemmer og vurdere hvem man skal la være å invitere. Selskaper man har vært vant til å ha i årevis, og juletradisjoner som gjør jula til noe spesielt må avlyses, og det er skikkelig kjipt!

Selvsagt finnes det større utfordringer enn at man må avlyse de større familieselskapene, og selvsagt forstår vi hvorfor. Men det må være lov å synes det er vondt at pandemien liksom aldri slipper taket. Når skal vi få tilbake familieselskapet, egentlig?

Foreningslivet lider

Det er ikke bare familieselskapene som lider heller. Foreningslivet er smekkfulle av tradisjonsrike julearrangement som må avlyses, og det er hvert fall kjipt! For det er noe med det samholdet, og stemninga vi har nå før jul.

Verst av alt er kanskje maktesløsheten. Det er andre året på rad man teller onkler og tanter rundt bordet, og likevel har vi smittetopp. Det gir jo en følelse av at selv om v er flinke, nytter det ikke, og da er det ikke rart at mange sliter med å forholde seg til restriksjonene.

Men vi får snart jula tilbake, og da er det vårt ansvar å sørge for at vi møter de vi er glade i, og sette pris på å få se hverandre så mye vi vil.