Pass deg for høyvannet! Og sosiale medier...

13:30-tida sto vannet på det høyeste ifølge tidevannstabellen 1. pinsedag, beregnet til 65 centimeter over sjøkartnull.

Det er den sannsynlige årsaken til at jeg nå halter rundt med smerter i høyre legg. Jeg merker det hver gang jeg spenner musklene. Stigninger, trapper og egentlig alt som innebærer høydeforskjeller er krevende.

Ikke veldig dramatisk, men plagsomt.

Så skal det legges til at jeg her om dagen tryna langflat ved Langeby, og som en konsekvens av det også halter litt rundt med det venstre beinet.

Her er hva som skjedde med det venstre beinet: Jeg kom altså løpende over Smørsteinåsen, rundet campingen på Langeby på Vesterøya og løp med kamera i hånden.

Akkurat der løypa går inn mellom noen trær og fortsetter langs strendene mot Sjøbakken, der står det vakkert og høyt siv opp på utsiden av løypa. Jeg tenkte jeg skulle filme med kameraet inne i sivet slik at det fikk en kul effekt. Dette kan bli en kjekk video på Instagram!

Det gikk helt fint, helt til ikke gjorde det.

Jeg lå plutselig langflat, med et dypt og gedigent skrubbsår på det venstre beinet, og hele meg var dekket av sand, viste det seg. En antagelse der og da er at jeg har snublet i noen røtter i den mangrovelignende skogen der.

Jeg løfter meg forsiktig opp, ser på skrubbsåret, tror jeg børster av meg litt sand og løper videre. Først litt haltende, så kjappere etter hvert.

En del mennesker ser rart på meg når jeg løper hjemover. En ung jente roper «Går det greit, eller?» Frekke folk - og frekke unger i særdeleshet, tenker jeg.

Når jeg kommer hjem ser jeg at sanden har festet seg i svetten og solkremen slik at jeg ser ut som en panert fisk i fjeset.

Sanden sitter så tett at jeg kan se tydelig hvor solbrillene har vært.

Jeg skyller skrubbsåret i vann, og tenker at det sikkert er bra nok. Skrubbsår på knærne er hedersmerke nå om sommeren. Men etter noen dager blir det betent. Ikke dramatisk, men nok til at jeg altså må halte litt rundt med venstrebeinet - og bruke plaster.

Søndag var det grodd såpass at jeg tenkte jeg kunne våge meg ut på en ny runde.

Denne gangen filmet jeg ikke da jeg løp forbi sivet, men jeg så etter de røttene jeg trodde jeg snublet i forrige søndag.

Det er ikke røtter der, men et par relative store steiner stikker opp fra sanden akkurat der jeg falt. Synderne. (Her har altså kommunen en jobb å gjøre hva gjelder tilrettelegging for instagramfilming for oss som løper!)

Det er høyvann og jeg må løpe i den løse sanden bortover. Det er tungt. Men det er heldigvis ikke så mye vann at jeg må krype under terrassen til den gula hytta for å komme forbi.

Når jeg kommer til Buerstranda og skal begynne stigningen opp mot Veløyveien er jeg god og varm, men jeg tenker: hvorfor ikke?

Jeg drar til med et godt tempo og tenker dette kan bli en ny personlig rekord for dette segmentet på treningsplattformen Strava. Pulsklokka har gps og registrerer dette automatisk.

Jeg holder god fart og kjenner at jeg er litt sliten når jeg passerer bommen. Da er jeg vel over halvveis, og det er bare å holde koken.

Rett før Veløyveien er det en liten ekstra bratt stigning på veien, jeg gir det siste jeg har og treffer Veløyveien andpusten, men lykkelig - og det er da det smeller i den høyre leggen: Strekk.

Jeg prøver å løpe videre litt sakte, men det er helt stopp. Det er bare å stanse Strava og gå haltende og skamfull hjem.

Det blir personlig rekord på stigningen fra Buerstranda til Veløyveien. Ifølge Strava er vi tre som har løpt denne strekningen søndag, jeg er nummer to.

Absolutt verdt det.

For øvrig tenker jeg dette aldri ville ha skjedd om jeg ikke hadde måttet løpe i løs sand først. Det er med andre høyvannet som har skylda.

Ifølge Lommelegen kan strekk skyldes at utrente mosjonister overanstrenger seg. Men vi vet bedre, ikke sant?