Alle som hadde bidratt til den, trodde alt var såre vel, i hvert fall var den brede oppfatningen at det nye systemet var robust nok til å tåle oppgangs- og nedgangstider. Dessuten skulle den gi landets pensjonister forutsigbarhet om framtidig inntekt.

I forbindelse med endringene i pensjonssystemet ble Forskningsrådet engasjert til å evaluere reformen. Evalueringsperioden skulle vare fra 2011 til 2018. Det ble bevilget 56 millioner kroner til forskningsprosjekter i forbindelse med denne evalueringen.

Så plutselig, og før evalueringsperioden er over, legger Arbeiderpartiet altså fram justeringer som endevender den mekanismen som skal sørge for at pensjonistenes inntekt følger sånn noenlunde med i reallønnsutviklingen – minus det berømte fradraget på 0,75 prosent. En underregulering som både Arbeiderpartiet og alle andre som deltok i forliket, sto fast på i 2010–2011 og hele tiden siden.

Det kunne ikke komme som noen overraskelse at reguleringssystemet kunne støte på utfordringer i dårlige tider. Stoltenberg-regjeringen hadde like før gjennomgått en finanskrise der inntektsutviklingen tok et hvileskjær. Man måtte vite i 2011 at det kunne komme lignende perioder der pensjonistene i enkeltår kunne «tape» sammenlignet med lønnsmottakerne.

Det justeringssystemet som Arbeiderpartiet nå vil innføre om det kommer til makten, er nøyaktig det systemet partiet vraket under diskusjonen om reformen for syv år siden. Den gang mente man at det ikke ville være til pensjonistenes fordel i et lengre perspektiv. Så har vi opplevd tre magre år i landet på grunn av det kraftige oljeprisfallet. Reallønnsutviklingen i resten av samfunnet har vært så svak at pensjonistene har tapt inntekt. Det er ikke merkelig at de har reagert.

Delvis for å bøte på dette har Solbergregjeringen innført store skattelettelser, også rettet mot pensjonister: En skattelette på 8.000 kroner for samboende, 4.000 kroner for enslige. Det samme beløpet er gitt til minstepensjonister. Ved sist reviderte nasjonalbudsjett gjennomførte regjeringen nok en skattelette: I snitt 1.000 kroner per pensjonist. Mye av dette er altså en kompensasjon for de tre siste magre årene. Til sammen har pensjonistene fått mindre skatt som tilsvarer 7–8 milliarder kroner. Ap har stemt imot flere av disse styrkingene av pensjonistenes inntekt!

Men Arbeiderpartiet er som kjent ikke tilhenger av skattelettelser, verken til dem som har bygget landet, eller til andre grupper. Nå skal skattene skjerpes med hele 15 milliarder kroner om Støre flytter inn i regjeringskontorene, skatteskjerpelser som også pensjonistene vil bli tvunget på.

Så har vi valg i 2017. Vi kan ikke annet enn å oppfatte utspillet som et ledd i valgkampen Arbeiderpartiet frykter å tape. Solbergregjeringen og Stortingets flertall har gjort så mye for pensjonistene at man synes man må «gjøre noe».

Da smaker det hele av ren opportunisme og «tut-og-kjør-politikk». Det minner ikke særlig om fast og stabil styring og at man har et langsiktig og forutsigbart system for øye. Nå når alle økonomiske piler peker oppover, kan pensjonistene forventes å komme «på sporet» igjen – ta del i en ny velstandsbølge. Da vil de tape på Arbeiderpartiets forslag til justering. Og de kan tape mye.

Og hva nå med Forskningsrådets evaluering? Den ledes av professor Rolf Rønning ved Høyskolen i Lillehammer. Det er bevilget titalls millioner kroner allerede til doktorgradsstipend og fem delprosjekter. Alt ut fra den omforente enigheten om pensjonsreformen av 2011, inklusive reguleringsmekanismen.

Men Ap har ikke tid til å vente på evalueringen som de rødgrønne selv varslet.

For nå er det valgkamp, og da er alt lov.