Gå til sidens hovedinnhold

Peer ble pinsevenn lenge før det fantes pinsevenner i Norge

Artikkelen er over 5 år gammel

Det er en kraftfull tid på året. Det syder og gror. Livskreftene sprenger på. Jeg glemmer ikke den pinsen jeg ledet pilegrimsvandring fra Vinstra og sørover mot Lillehammer, i Peer Gynts rike.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Vi leste Peer Gynt mens vi gikk langs smale stier i vårgrønn Gudbrandsdal. Den grønneste opplevelsen jeg har hatt. Da gikk det opp for meg at det mest kraftfulle i Peer Gynt skjedde da Peer kommer tilbake til Gudbrandsdalen og sin hjembygd i Vinstra i det pinsehelgen stundet til. Ja, det var så vakkert oppi dalen at det gjorde vondt for Peer. Vondt, fordi han kjente på kontrasten mellom sitt indre, øde landskap og naturens spirekraft omkring: «Hvor er din livskraft blitt av?»

I 1867 var Henrik Ibsen i Roma og skrev Peer Gynt sitt enestående dikt der han gir oss dette avgjørende spørsmål til ettertanke: «Hvor er det blitt av livskraften i ditt liv?» I diktningen er Ibsen opptatt av de to avgjørende hindringer når det gjelder å leve ut sitt Gudgitte potensial. Vi kan hindres av andre mennesker, eller av noe uløst og tappende inni oss selv. I Peer Gynt er det nettopp de indre hindringene Ibsen er opptatt av, og som gjør Peer Gynt til noe mye mer enn et oppgjør med norsk nasjonalromantikk. Vi inviteres, alle som en, til å ta et oppgjør med livet vårt før sommeren springer ut i full blomst.

Peer gjorde dette i pinsen i Gudbrandsdalen. Rett etter at han har pillet en jordløk i stykker og oppdaget at i løken, som i han selv, «er alt sammen lag, bare mindre og mindre», får han høre Solveigs stemme i stuen: «Nu er her stellet til pinsekveld. Kjære gutten min, langt borte, kommer du vel? Har du tungt å hente, så unn deg frist; jeg skal nok vente.» Peer har tungt å hente, og er fortvilet over hvordan livet hans utviklet seg. Det er naturen som avslører energilekkasjene i hans liv, hans lettvinte omgang med livet og hans mangel på respekt for andre mennesker: «Vi er sange, du skulle sunget oss! Vi er tårer, der ei ble felte. Vi er verker, du skulle øvet oss!»

I våkenatten fra pinseaften til pinsedag tar han et oppgjør med livet sitt. Unnlatelsene og forsømmelsene er mange, og hans modige erkjennelse er: «Så usigelig fattig kan en sjel da gå». Han møter livet slik det er etter at han gjennom hele diktet er hjulpet til å avsløre akkordens ånd i Bøygens «Gå utenom», egoismens ånd i det høyst menneskelige «å være seg selv nok» og drømmeriets forførelse, slik vi på mange måter gjenkjenner det hos Peer. Vi kunne alle trenge en våkenatt, slik Peer opplevde det, da han ble holdt på plass og innså sannheten om seg selv. Det er da det blir pinse i Peers liv. I det han våkner pinsedag hører han i det fjerne sine egne sambygdinger synge det eneste salmeverset Henrik Ibsen har skrevet, og som dypest sett handler om hvor Peer kan hente en ny livskraft:

Velsignede morgen,

da Gudsrikets tunger

traff jorden som flammende stål!

Fra jorden mot borgen

nu arvingen sjanger

på Gudsrikets tungemål.

Naturen spør ved pinsetid Peer: Hvor er grokraften i ditt liv? Jeg spør meg selv og dere lesere: Hvor er det blitt av den livskraften som kan bevare våre liv, utvikle våre samliv og bidra til et forpliktet forvaltningsansvar i verden?

Peer ble pinsevenn lenge før det fantes pinsevenner i Norge. Det er på høy tid at vi følger ham etter og søker mot kilder der det er livskraft å finne. Velsignet pinse og velkommen til bispedømmets kirker der vi bekjenner:»Vi tror på Den Hellige Ånd, som er Herre og gjør levende».

Kommentarer til denne saken