NATO er grunnpillaren i vår sikkerhet

UBÅTKRIG: Bildet er fra forrige uke, NATO øver på ubåtkrigføring utenfor Island. FOTO: Christian Valverde/FORSVARET

UBÅTKRIG: Bildet er fra forrige uke, NATO øver på ubåtkrigføring utenfor Island. FOTO: Christian Valverde/FORSVARET

Artikkelen er over 2 år gammel

Når vår statsminister bruker tid i vår by en sommerdag i et valgår, bør en nylig kommentar i vår herværende lokalavis om at «NATO – en trussel og en moralsk fallitt for Norge» ikke stå uimotsagt.

DEL

MeningerMin klare oppfatning er at den beste garanti for et fortsatt norsk medlemskap i NATO, er å sørge for fortsatt borgerlig flertall på Stortinget etter valget den 11. september i år.

En meningsmåling som Folk og Forsvar bestilte fra Opinion i 2016, viser ikke bare at et stort flertall av oss (87 prosent) mener at Norge bør være medlem av NATO, men at oppslutningen er stadig økende, særlig blant de yngre. Bare 3 prosent av de spurte svarte at de er imot norsk medlemskap i NATO.

Heldigvis har et solid flertall i det norske folk sagt ja til NATO helt siden Norges utenriksminister Halvard Lange den 4. april 1949 undertegnet Atlanterhavspakten i Washington D.C. Den vestlige forsvarsalliansen ble opprettet i skyggen av den kalde krigen, da Europa sto på randen av krig, og Norge følte seg truet av sin mektige nabo i øst, Sovjetunionen.

Den norske forsvarsminister Jens Chr. Hauge hadde den 28. januar og den 8. mars 1949 besøkt den britiske utenriksministeren i London, hvoretter utenriksministeren tok kontakt med sin amerikanske kollega for å påskynde opprettelsen av en atlantisk forsvarspakt «før Norge går under».

NATO har siden den dagen i april 1949 vært en av grunnpilarene i den politikken som har gitt vår del av verden fred, sikkerhet og demokrati.

Javisst, verden har endret seg siden NATO ble opprettet. Men behovet for militær beskyttelse er fortsatt stort. Den internasjonale kommunismens mål om verdensherredømme er ikke lenger reell, men Sovjets etterfølger, Russland, under president Vladimir Putins ledelse gir fortsatt grunn til årvåkenhet langs vår grense.

Et hovedproblem i dag er de mange av verdens land hvor krig, undertrykkelse og vanstyre har medført at millioner av mennesker er på flukt. Samtidig har grupper oppstått med en ideologi basert på religiøs fanatisme, inkludert al-Qaida som sto bak terrorangrepet mot mål i New York og Washington den 11. september 2001.

Som et medlem av NATO venter vi i Norge at vi vil få hjelp dersom vårt land skulle bli angrepet. Derfor må vi også vente at vi skulle bli bedt om å hjelpe dersom andre land i alliansen skulle bli angrepet. Norge har derfor deltatt med militært personell og materiell blant annet i Afghanistan.

Mest oppmerksomhet får i dag kampen mot den såkalte IS (Den islamske stat), også kalt ISIL eller ISIS (Den islamske staten i Irak, Syria og Levanten). Det er ingen statsdannelse, selv om deres terrorister har erobret og okkupert områder i Irak, Syria og Libya.

Organisasjonen definerer seg selv som et nytt kalifat (verdensrike) med religiøs autoritet over alle verdens muslimer og som ledes av en religiøs kalif og skal i første omgang omfatte Levanten, det vil si Libanon, Syria, Israel, Palestina, Jordan og de sunnimuslimske regionene i Irak og sørlige deler av Tyrkia.

ISIL har stått bak en rekke av de mest grusomme terroraksjonene som har funnet sted i Europa og Afrika de senere år.

Vi kan ikke alltid vende det andre kinn til. Når noen av våre motstandere benytter alle midler, må de møtes med harde, men redelige midler i henhold til Folkerettens regler for nasjoner i krig. Selv om vi er små, må vi kunne forsvare oss. Det norske folk har valgt å være medlem av NATO med partnere som kan gi oss den hjelp vi trenger. Men da må vi samtidig være forberedt på å gi den hjelp som kreves når andre av våre partnere ber om det.

Det kan kreve ofre også av oss, men det kan være nødvendig.

Audun Tjomsland (H)

Audun Tjomsland (H)

Artikkeltags