Gå til sidens hovedinnhold

Slikt går det ikke an å si om barn

Artikkelen er over 4 år gammel

Vi var flere som måtte blunke både én og to ganger da vi leste Anita Mirics (H) kommentar til tilstanden i Pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT) fredag.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

«Kanskje har vi ikke forstått at sydlandske barn har en annen, en litt mer «champagnesprutende» natur, som det ligger naturlig for at bevegelser er livlige og synlige, impulsivitet stor og «annerledes» enn det vi er vant til i Norge?» skriver hun blant annet, som forklaring på at det skal ha kommet meldinger på barn av asylsøkere. Og vi som leste dette til frokosten, satte mer enn kaffen i vrangstrupen.

La oss for det første forutsette at henvendelser til PPT-tjenesten bunner i noe mer enn «livlige bevegelser» og «impulsivitet» – uavhengig av hva som måtte være barnas kulturelle bakgrunn.

LES ANITA MIRICS KOMMENTAR HER!

Så for det andre: Det å skille på barns natur ut fra hvor de er født, er noe vi bruker mye tid på lære de samme barna at de ikke skal gjøre. Rett og slett fordi det er diskriminering. Her er det brukt positivt, man ønsker å legge størst mulig forståelse til grunn. Men hva skjer i neste omgang, dersom vi har godtatt en retorikk der det er akseptabelt å vurdere menneskers natur annerledes ut fra hvor de er født? Det vil føre oss inn på veier vi ikke ønsker å gå. For det tredje, skulle vi likevel gå med på denne måten å skille barn på, noe vi altså ikke gjør, liker jeg svært dårlig at vi skal underforstå at noen barn ikke er champagne.

Det som er litt synd, er at denne typen vurderinger overskygger det som kan være starten på en god debatt.

For Miric har ellers noen poenger i kommentaren sin, forutsatt at de stemmer. For eksempel kan det ikke beskrives som noe annet enn en stygg saksbehandlingsfeil dersom foreldre føler seg presset til å skrive under på papirer de ikke fortstår – når PPT følger opp barna.

LES OGSÅ: Ansatte under hardt press klarer ikke hjelpe barna i tide 

Dernest bør selvsagt hele systemet og saksbehandlingen kunne diskuteres også. Kan hende er det litt for lett å bare rope økt bemanning, og kan hende er ikke PPT-oppfølging rett for alle. Likevel er det verdt å minne om at en slik oppfølging bør oppfattes som et gode for de barna som trenger det, og kanskje enda mer: Det er noe de har krav på.

 

SB mener

Steinar ulrichsen

Ansvarlig redaktør/daglig leder

Kommentarer til denne saken