Gå til sidens hovedinnhold

Reformen for utviklingshemmede – hva er lokal status?

I et leserbrev den 8. juli i år minner Camilla Bilstad Johannessen fra Venstre oss på at det er 30 år siden HVPU-reformen ble gjennomført. I korte trekk var grunnlaget for reformen en ansvarsoverføring fra fylkeskommunene til kommunene når det gjaldt tjenestetilbudet til utviklingshemmede. Hovedmålet med ansvarsreformen var å avvikle institusjonsomsorgen for personer med utviklingshemming og bedre og normalisere levekårene deres. Viktige innsatsområder for å bedre situasjonen var bolig, helse, arbeid, inntekt, utdanning og deltaking i fritids- og kulturaktiviteter. Mennesker med utviklingshemming skulle få mulighet for å leve og bo selvstendig, og ha en aktiv og meningsfull tilværelse i fellesskap med andre.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

– Klarer vi å ivareta hver enkelt? Opplever man trygghet og mestring? Får man hjelp som tilrettelegger for at hver enkelt kan leve gode liv på sine egne premisser er gode spørsmål som i større grad bør løftes inn i debattlyset, mener Camilla B. Johannessen og understreker at debatten handler om likeverd og livskvalitet. Videre sier hun at Venstre vil fortsette å stille spørsmål fremover og presse på for at HVPU-reformen skal iverksettes slik den var tiltenkt. Bra!

Bra oppfølging

Bra oppfølging var det derfor at Karin Virik fra samme parti, i et formannskapsmøte for kort tid siden, tok opp spørsmål knyttet til bemanningen innen seksjon Bolig, aktivitet og avlastning (BOA). «Venstre har mottatt tilbakemeldinger om at for lav bemanning i seksjon Bolig, aktivitet og avlastning har ført til lavere kvalitet på tjenester og aktiviteter for innbyggerne der. Vi har følgende spørsmål til rådmannen: Er det foretatt innsparinger? I så fall hvor mye og hvilke konsekvenser har det fått?» spurte Karin Virik. Som en del av svaret hadde ledelsen for seksjonen utarbeidet en oversikt som viste at det i løpet av to år (2019 og 2020) var gjennomført kutt som samlet tilsvarte 16,75 årsverk, hvor den alt vesentligste andelen berørte utviklingshemmede. Verken i det skriftlige svaret eller i den den muntlige utdypingen av dette ble det redegjort for konsekvensene av kuttene. Imidlertid er det utenkelig at kutt i den størrelsesorden ikke får negative konsekvenser for tjenestemottakerne!

Det kuttes

Undertegnede har i flere leserbrev opp gjennom de siste årene påpekt de store, årlige kuttene innenfor BOA. Og i rammesaken tidlig i høst ble det besluttet å kutte ytterligere 2 millioner kroner per år fra og med 2022 innenfor samme seksjon.

Over det ganske land har mange over lang tid stilt seg spørsmålet: Er HVPU-reformen en reform i revers? Har den lidd fallitt? Et hovedgrep i reformen var å nedlegge institusjonene og normalisere boforholdene for voksne utviklingshemmede. Til å begynne med (etter 1991) gikk det ganske bra. Men senere? I en artikkel fra Folkehelseinstituttet (publisert 26.03.2020) kan vi lese:

· I 2011 bodde 79 % av voksne med psykisk utviklingshemming med egen bolig i bofellesskap, 2 % i bokollektiv og 18 % i selvstendig bolig (hvor ikke naboen også hadde utviklingshemming).

· I 1994 var gjennomsnittlig gruppestørrelse 3,8 personer i bofellesskap, mens den i 2011 var på 8,1. I 1994 bodde 3 % i store bofellesskap, i 2010 bodde over halvparten, 54 %, sammen med 7 personer eller flere.

Enormt gap

Kommunal gigantomani? Institusjonene er på vei tilbake? Er det kun på boligområdet at det er åpenbart at reformens målsettinger ikke er innfridd? En offentlig utredning fra 2016 («På lik linje») slår fast at det er et enormt gap mellom mange av målsettingene i ansvarsreformen og at utviklingen i tjenestene til utviklingshemmede på enkelte områder har gått i feil retning!

Hvordan er situasjonen i Sandefjord? Har vi Sandefjord innfridd reformens målsettinger eller har vi sviktet? Det noe av det jeg opplever at Venstre nå etterspør. Men allerede i februar 2016 fremmet Anne Sollie Hem fra Arbeiderpartiet en interpellasjon (i Bystyret i Sandefjord) hvor hun stilte følgende spørsmål: «Vil ordføreren ta initiativ til at Sandefjord kommune gjennomfører en undersøkelse som kan gi oss verdifull informasjon om hvordan kommunen lokalt har ivaretatt intensjonene med HVPU-reformen innenfor områdene bolig, aktivitet/jobb og fritid?» Ordføreren svarte blant annet: «Ordføreren mener interpellanten her peker på et viktig tjenesteområde. Kommunen har ansvar for å ivareta intensjonene med HVPU- reformen og må sikre at de rettigheter denne brukergruppen har blir ivaretatt». Han svarte også at det kunne vær relevant å gjøre ytterlige kartlegginger (etter at en allerede bestilt saksutredning var behandlet). «Samtidig kan det også tas stilling til om det vil være mer hensiktsmessig å se kommunens håndtering i sammenheng med disse tjenesteområdene i nye Sandefjord kommune», avsluttet han.

På høy tid med evaluering

Nå er det gått over fem år siden denne interpellasjonen ble fremmet og snart fem år siden kommunesammenslåingen og – ikke minst 30 år siden (!) innføringen av reformen. Og det er, etter min mening, på høy tid at Sandefjord kommune bredt evaluerer tjenestetilbudene til utviklingshemmede i kommunen vår – mht. både kvantitet og kvalitet. Vi har nylig fått et verktøy som kan lette et slikt arbeid vesentlig – en nasjonal veileder utgitt av Helsedirektoratet, publisert i juni i år: «Gode helse- og omsorgstjenester til personer med utviklingshemming». Dette er en veileder som blant annet bygger på menneskerettighetene og, som i klartekst, forteller om hvilke tjenester utviklingshemmede har krav på (tydeliggjort i veilederen med «skal» og «må») og hvilke tjenester de i tillegg bør tilbys.

Mitt pårørendeønske overfor både administrasjon og politikere i Sandefjord kommune er:

Sørg for å få veilederen solid forankret gjennom grundig opplæring i den av utviklingshemmede, pårørende, verger og, ikke minst, ansatte. Dernest: Bruk den til en egenevaluering for å måle status på kommunens tjenester opp mot veilederens krav og anbefalinger.

Kommentarer til denne saken