Gå til sidens hovedinnhold

Har verden gått av hengslene?!

Artikkelen er over 5 år gammel

Torsdag kveld i forrige uke ble fredelige tilskuere til nasjonaldagens fyrverkeri i Nice angrepet med 84 omkomne som resultat. Bakteppet er borgerkrigen i området Syria, Irak, Afghanistan, hvor den såkalte islamske staten i Levanten (ISIL) kontrollerer landområder og eksporterer ondskap satt i system med angrep i Paris, i Brussel og over hele verden.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Fredag kveld var det et blodig forsøk på statskupp i Tyrkia med minst 160 omkomne.

Det er nesten så vi må stille spørsmålet: Har verden gått av hengslene? Og når vil den internasjonale terroren nå Norge – og oss her i Vestfold? Hvordan vil hver enkelt av oss og vårt ubevæpnede politi møte en organisert, internasjonal terrorbølge mens vi fortsatt debatterer hvordan myndighetene håndterte angrepet i Regjeringskvartalet og på Utøya den 22. juli 2011?

Heldigvis var terroranslaget et enmannsverk, men angriperen rakk å drepe 77 ubeskyttede mennesker før han ble tatt. Han ble dømt til 21 års forvaring – nå fører han sak mot staten og klager over dårlige forhold i fengselet.

Terror er en del av vår verdens historie, men i de senere år har terroren grepet om seg i høy hastighet og med stadig nye midler. Det mest ufattelige angrepet skjedde 11. september 2001 da fire passasjerfly ble kapret i USA, hvorav to ble styrt inn i Twin Towers på Manhattan, og ett inn i forsvarsdepartementet Pentagon i Washington. Det fjerde kaprede flyet var på vei mot det politiske sentrum i Washington, men passasjerene om bord gjorde heltemodig opprør og tvang flyet til ned i en åker i Pennsylvania i stedet for i Det hvite hus.

President George Bush «erklærte krig» mot terrorismen, og USA gikk i 2003 til angrep mot Irak og styrtet president Saddam Hussein. President Barack Obama fikk «krigen mot terror» i fanget i 2008 og klarte å uskadeliggjøre Al Qaidas sannsynlige leder Osama bin Laden. Hvis terrorbevegelsen ISIL er Al Qaidas etterfølger, har verden ikke tatt et eneste skritt i retning fred på jorden, selv om bin Laden er borte.

USA følte terroren på egen jord i Orlando, Florida, den 12. juni, da 50 mennesker mistet livet. Mindre enn en måned senere ble fem hvite politimenn drept og ni andre såret i Dallas, Texas. Sist søndag ble tre politifolk drept i Baton Rouge i Louisiana, USA. Litt av forhistorien var at uken i forveien ble to afroamerikanere drept av hvite politimenn. I den lange forhistorien ligger den stadig tilbakevendende og voldelige rasekonflikten i USAs historie.

Med et langt, yrkesaktivt liv snart bak meg kan jeg komme på kun én periode med tilsvarende vold og uro i min tid som journalist og mediemenneske. Det var året 1968, mitt siste år med studier i USA. Da var amerikanske styrker sterkt engasjert i en ulykkelig krig i Vietnam, og på mitt universitet i USA kom stadig flere av mine vernepliktige studievenner aldri tilbake etter å ha tjenestegjort.

Både opptøyene mot Vietnamkrigen og rasekonflikten toppet seg det året.

Listen over politiske mord i USA er lang. Også den toppet seg dramatisk i 1960-årene, med president John F. Kennedy (1963); Black Powers leder Malcom X (1965) og både vinner av Nobels fredspris, Martin Luther King og senator Robert F. Kennedy i 1968 som de mest sentrale politiske ofrene.

Om vi i dag kan spørre om verden er gått av hengslene, var det i minst like stor grad aktuelt å stille spørsmålet i 1968. Da var den kalde krigen mellom Vesten på den ene siden og Sovjetunionen og Kina på den andre på sitt verste, så frykten for en ny verdenskrig var sterk.

Her i vårt lokalsamfunn kan vi være uenige om så mangt, men terror er et fremmedord, og politisk krigføring synes å høre til i andre samfunn enn vårt.

Men veien fra Vestfold til Regjeringskvartalet og til Utøya er meget kort. Luftveiene fra Torp til Paris, til Nice og til Brussel er heller ikke lang. Veien over Atlanterhavet til Amerika tar også bare noen timer.

Det vi ser i verden rundt oss, kan like gjerne skje her – før vi aner det.

Hva gjør vi så med det? Vi må bestyre vårt samfunn med fornuft, forsøke så godt vi kan å hindre marginalisering og radikalisering i miljøer hvor ungdommer kan falle utenfor. Det krever årvåkenhet i skole, i kommunalt helse- og levekårsarbeid, i organisert idrett og i uorganiserte fritidsaktiviteter.

Og det krever et politi som er tett på lokalsamfunnene. Ikke minst krever det vilje og mot hos oss alle til å si fra om vi ser faretendenser utvikle seg, uten at vi er angivere, men i stedet gode og velmenende naboer.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.