Den store klassereisen

EGYPTISK EVENTYR: SAS lanserte sin rute mellom Skandinavia og Cairo mai 1959. “Flygende teppe med jet", var tittelen til bladet Aktuell da redaktør, Asmund Rørslett i den forbindelse ble avfotografert sittende på en kamel.

EGYPTISK EVENTYR: SAS lanserte sin rute mellom Skandinavia og Cairo mai 1959. “Flygende teppe med jet", var tittelen til bladet Aktuell da redaktør, Asmund Rørslett i den forbindelse ble avfotografert sittende på en kamel. Foto:

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

Fra overklassens dannelsesreiser med hest og kjerre til weekendturer med jetfly på tvers av kontinenter. Turisme har transformert vårt forhold til verden og oss selv.

DEL

(Vestviken 24) Helt tilbake til faraoenes tid og senere i Romerriket var det ikke uvanlig at eliten trakk seg tilbake fra hverdagens plikter og nøt friheten ved havet. Og i forbindelse med erobringer har soldater siden tidenes morgen sett sitt snitt til å ta seg litt »fri» og utforske lokale severdigheter.

– Forløperen til og forutsetningen for turisme var imperienes utvidelse. Columbus' mål var for eksempel å finne en mer effektiv handelsrute til India enn silkeveien på land eller rundt Afrika til sjøs. Han stanget i Amerika på veien i 1492, og sammen med gullet han tok med seg tilbake – og som gjorde det spanske imperiet til datidens mektigste – brakte han artefakter og historier om ukjente, eksotiske sivilisasjoner, forklarer reisejournalist og forfatter Jens A. Riisnæs.

Briter på reisefot

Da britene et par hundre år senere overtok tronen som verdens største imperium, var erobringene enda mer vidtrekkende. Oppdagelsesreisende, vitenskapsmenn og handelsfolk utforsket de enorme landområdene som havnet under britisk kontroll.

– Det er i denne perioden at noen få styrtrike engelskmenn begynte å reise nærmest for reisens skyld.

Det ga enorm status å ha sett pyramidene med egne øyne, eller å ha besteget fjerntliggende fjell. Denne eleverte statusen ble snart noe »alle» i Englands mest privilegerte miljøer ville oppnå. Og utover 1700-tallet var en lengre utenlandsreise nærmest overklassens plikt. Dannelsesreisen var født.

»The Grand Tour», som den ble kalt, innebar å besøke i hvert fall Frankrike og Italia, og helst Hellas på søken etter kunst, kultur og den vestlige sivilisasjonens røtter. Med lange opphold i for eksempel Roma og Sicilia kunne reisen vare opptil et par år.

– Husk at de dannede klasser kunne latin på denne tiden, så de kunne vandre rundt i Romas ruiner og uten videre lese hva som sto på alle steintavlene. Tenk deg hvilken enorm opplevelse det må ha vært, sier Riisnæs.

"La Belle Epoque"

Fortsatt hadde ikke de lavere klassene ferie, langt mindre råd til å reise av gårde. Selv etter dampskip og damplokomotiv entret scenen fra begynnelsen av 1800-tallet, var de eneste fra bondestanden eller arbeiderklassen som reiste lange distanser enten i de rikes tjeneste eller utvandrere på flukt fra sult og fattigdom.

PÅSKEFERIE: "Nå kan de komme!", proklamerer værelseskameratene Bjørg Jenssen og Åse Eriksen ved Eidsbugaren Høyfjellshotell i Jotunheimen i 1961. 92 sengeplasser og ytterligere 43 senger i Turisthytta som hotellet drev sammen med Den Norske Turistforening, sto klare.

PÅSKEFERIE: "Nå kan de komme!", proklamerer værelseskameratene Bjørg Jenssen og Åse Eriksen ved Eidsbugaren Høyfjellshotell i Jotunheimen i 1961. 92 sengeplasser og ytterligere 43 senger i Turisthytta som hotellet drev sammen med Den Norske Turistforening, sto klare. Foto:

– Mens overklassen nå kunne reise med en grad av komfort og luksus som var nærmest hinsides. Private togvogner, enorme lugarer osv. gjorde reisen til en fest, forklarer Riisnæs.

Engelskmannen Thomas Cook forsøkte å tilby de mindre bemidlede medlemmene av avholdsbevegelsen organiserte utflukter i form av »selskapsreiser" fra Leicester til Loughborough (rundt 20 km), men innså raskt at hans organisatoriske talent kunne brukes som reiseplanlegger for de rike. Han grunnla verdens første reisebyrå, og i 1872 organiserte han den første selskapsreisen jorden rundt, som varte 222 dager.

Folkeferie

I Norge på slutten av 1800-tallet hadde vi våre oppdagelsesreisende, som Fridtjof Nansen og Roald Amundsen. Kultureliten og bohemene kunne finne på å flytte til Paris eller enda lenger unna i perioder. Knut Hamsun reiste av gårde til Kaukasus med statsstipend i lommen i 1899, og skrev reiseskildringen »I Æventyrland". Men reisingen ut av Norge ble i hovedsak foretatt av sultende Nordmenn på vei til Amerika.

– Det var knapt en håndfull Nordmenn som kunne sies å ha foretatt »dannelsesreiser" i samme forstand som engelskmennenes »Grand Tour", sier Dag Hundstad, postdoktor ved Universitetet i Agder.

Den Norske Turistforening, som ble stiftet i 1868, besto av menn som tilhørte det øverste sjikt av samfunnet innen vitenskap, kunst og kulturliv. Det var de som hadde råd til å ha fri. Men politiske strømninger drevet fram av arbeiderbevegelsen førte i mellomkrigsårene til at arbeiderklassen fikk fri utover den ene dagen i uka som til da vanlig. Hele 9 dagers betalt ferie kunne en vanlig arbeider nyte på 1930-tallet.

Utenlandsreise var selvsagt uaktuelt, men korte ferier rundt om i Norge ble stadig mer utbredt blant folk flest. Sørlandet ble et yndet feriemål.

– Å reise til Sørlandet ble en slags folkeferie. De fleste bodde i telt, men det oppsto en reiselivsnæring, og langs Oslofjorden dukket det etter hvert opp pensjonater, campingplasser og lignende, forklarer Hundstad.

Samtidig begynte man å se tilsvarende konturer av en omfangsrik reiselivsnæring på kontinentet, noe som virkelig tiltok etter andre verdenskrig.

– Den berømte reisebokserien "Europe On 5$ A Day" viser dette. Selv arbeiderklassen hadde råd, forklarer Jens A. Riisnæs.

Fly endret alt

Store propellfly – ofte fra krigen – som kunne romme mange passasjer, ble en del av den sivile luftfart, selvfølgelig bare tilgjengelig for de velbemidlede. Men med muligheten til å reise lange distanser på ekstremt kort tid, begynte hoteller i varme »fjerntliggende" strøk å poppe opp i relativ nærhet til flyplassene. Dansk og senere norsk ukepresse kunne presentere eksotiske pe

rler, kanskje mer som glamour enn potensielle reisemål.

– Men gruppereiser – særlig med buss – økte markant på begynnelsen av 1950-tallet. Det var fortsatt veldig dyrt å reise, men ikke uoppnåelig. Man kunne for eksempel tenkes å støte på en ferierende norsk servitrise dersom man befant seg ved spanskekysten, forklarer forfatteren bak boken »De lærte oss å reise“ om charterturismens historie, Morten Aasbø.

Inspirert av reiseselskapene i Danmark og Sverige kjøpte entreprenøren Odvar Korsvold i 1958 et fly av en kuwaitisk sjeik. Sammen med Erik Myhres Reisebyrå arrangerte han året etter det første charterflyet fra Norge til Mallorca. De fraktet 400 passasjerer første sesong. Nokså øyeblikkelig kastet andre aktører seg på. Og innen 1963 var det 27.000 ferieflyvende nordmenn.

– Det lå en ærbødighet i det å fly og være på Syden-reise. Luksusen var så overveldende at det hersket en følelse av det hastet å oppleve dette, for noe slikt kunne ikke vare, sier Aasbø.

Artikkeltags