Da Sander Moen Foss på Sandefjord Fotball skadet seg i andre serierunde i fjor, fikk han blant annet kneskålen ut av ledd. I tillegg røk han korsbåndet og skadet menisken. Noen uker senere intervjuet jeg ham om skaden. Da hadde sjokket over konsekvensene lagt seg litt, og han ventet på operasjon. Som toppidrettsutøver er virkelig apparatet rundt, og ventetidene i helsevesenet, noe helt annet enn for oss som ikke bedriver toppidrett.

Det har jeg det siste året erfart selv.

En drøy uke etter at saken min om Moen Foss sto på trykk, spilte jeg fotball med noen kamerater i en ballbinge. Det skulle være en morsom start på en sosial kveld. Men tror du ikke jeg skulle klare å få kneskåla ut av ledd? Jo, da. Jeg skulle bare vri kroppen, men foten ville visst stå igjen i samme posisjon. Da vred jeg like godt kneleddet ut av posisjon. Au!

I ettertid har jeg blitt fortalt at skriket mitt ble tolket som tull og skuespill. Det fikk ikke jeg med meg der og da, men det er jo godt å vite folk ikke tar meg seriøst ved alvorlige kroppslige skader. Men jeg var likevel heldig. Kneet «poppet» tilbake på plass da jeg kollapset, og de uvanlige klumpene jeg rakk å kjenne forsvant inn i leddet igjen. Hadde ikke det skjedd, måtte jeg nok ringt ambulanse. Det slapp jeg. Jeg var faktisk så heldig at jeg kunne vente til mandagen med å reise til fastlegen.

Det var den siste gangen jeg gledet meg over å vente.

Den neste tiden gikk jeg på krykker. Røntgenundersøkelsen samme uke viste en liten bruddskade. Det samme gjorde MP-undersøkelsen seks uker senere, pluss et løst benlegeme inni kneet.

Til tross for disse funnene var det likevel ikke noe hast med meg. Jeg klarte jo å gå på kneet. At det plutselig kunne låse seg, måtte jeg leve med i mellomtiden. Det samme med de plutselige smertene som kunne komme foran, bak, over, under og inni.

Dagene gikk. Og ukene. Og månedene. Jeg tenkte ofte på fotballspilleren i SF, som på like lang tid var på vei tilbake. Skuffelsen ble derfor stor da jeg i stedet for operasjon fikk time til utredning på sykehuset. Der sa en ortoped at: «Jo, du trenger operasjon.»

Seriøst? Takk for den tredje bekreftelsen på fem måneder, tenkte jeg, og sukket over at hele sommerens og høstens aktivitetsplaner hadde gått i vasken.

Nå, åtte måneder senere, har jeg «endelig» vært sykemeldt i to uker etter at kirurgen i starten av året rotet rundt i kneet mitt i halvannen time. Benlegemet er borte og en meniskskade er reparert.

I desember luftet jeg frustrasjonen rundt småbarnsliv, de uendelige sykdomsperiodene og en jul som aldri kom. Det gjorde den til slutt, og det gjorde visst også operasjonsdagen. 2023 har så langt bydd på tre arbeidsdager, operasjon, krykker og sykemelding. Men vet du hva? Etter å ha ventet i åtte måneder kunne faktisk ikke året startet på en bedre måte.

Moen Foss burde vel også snart være tilbake i full gang igjen?