FRITT FRAM 17. MAI: Donald-tyggis i håret og gnagsår på hælen

HURRA: Min bror og jeg gledet oss alltid til nasjonaldagen. Dette bildet er fra 1980. Jeg gikk i skolekorps. Broren min var ikke gammel nok ennå. FOTO: Privat

HURRA: Min bror og jeg gledet oss alltid til nasjonaldagen. Dette bildet er fra 1980. Jeg gikk i skolekorps. Broren min var ikke gammel nok ennå. FOTO: Privat

Det var den gang alle var «til stede» under nasjonaldagsfeiringen. Det var ingen som satt med nesa ned i hæsjtægg gratulerermeddagen, digg med sol 17. mai, hurra-meg-her-og-der, fin i bunad, pusset skoa, smileblunketegn ... og alt det der.

DEL

Jeg har hørt noen si at; Enten så elsker du dagen, eller så hater du 17. mai. Jeg er nok i første kategori. Varmen brer seg i kroppen når jeg tenker på korpsmusikk i gatene, vaiende norske flagg og lubne barnekinn under lysende øyne.

Da jeg gikk på barne- og ungdomsskolen var det korps fra tidlig morgen til sen ettermiddag. Det var stort å kunne bidra til en dag med fest. Jeg var stolt over å være norsk og gledet meg over at vi bodde i et land som var trygt og fritt. Dessuten fikk vi penger til å gå i kiosken med, og vi kunne bruke dem opp, alle sammen, på hva vi ville!

Et år ble det Donald-tyggis. Jeg tror vi tømte kiosken for tyggegummi med sukker - som smakte godt i tre minutter - dersom du var heldig.

Da vi satt der og dyttet inn så mange vi klarte av gangen, og tygget til kjevene ble støle, konkurrerte vi om å blåse de største boblene. Så leste vi Donald-vitsene høyt for hverandre annenhver gang. Når du kjøper 25-øres tyggegummier for 200 kroner, så blir det en god del vitser å lese. Vi samlet dem i bunker og mange av dem var like.

De voksne lot oss holde på, helt til en av tyggisboblene ble så store at det var uunngåelig å få den i håret.

Det er ikke så greit å få ut store mengder med infiltrert tyggegummi fra hår. Ikke sto det noe om tips til fjerning av tyggegummi i hår inne i leksikonet heller. Så da ble det kjøkkensaksa og ferdig med det.

Vi var ikke så nøye på det heller. Det var bare å presse båtlua ned over flettene og finne fram kornetten på ny, bytte plaster på hælen og snu om i noteheftet.

Så var det å gå rett fram, samme hva vi støtte på. Det vil si, alle flyttet seg jo – liksom litt ærbødige.

Det blir ikke ordentlig nasjonaldagsfeiring uten korps og hadde det vært opp til meg så hadde jeg vært førstemann til byen og sistemann hjem hvert år... det er bare det at en av ungene i familien ikke skjønner vitsen med denne «barnas dag».

– Vi må ha på oss pentøy, vi venter halve dagen og resten av den går vi i kø. Det er for mye folk over alt, og det er veldig stressende. Sitat slutt.

God 17. mai da folkens!

(Trolig får jeg tid til både #17. mai og å nyte øyeblikkene. Begge deler i moderate mengder.)

Artikkeltags