Journalisten og jeg hadde et kvarters samtale, og svært lite av det jeg sa, ble referert. Utgangspunktet var et spørsmål fra SB om årsaken til at Sandefjord hadde færre slike arbeidsplasser enn Tønsberg. På dette punktet skiller mine synspunkter seg ikke vesentlig fra de andre politikerne som ble spurt.

Det er en sterkere tradisjon for slike arbeidsplasser i Tønsberg. Fylkesmannens kontor er som en supernova på annen statlig aktivitet. Det skapes miljøer, statlige satellitter, av ansatte med felles faglig og sosial bakgrunn. Disse  miljøene tiltrekker hverandre. Dette er særlig tydelig tilfellet når det gjelder aksen mellom Horten og Tønsberg, som på mange måter er blitt landets «beredskapsstripe».

I konkurransen om statlige arbeidsplasser som flyttes ut av Oslo, gir dette Tønsberg et fortrinn som Sandefjord ikke har. Som politiker med ambisjoner om å representere Vestfold på Stortinget er jeg redd for at det skal oppstå et kretsmesterskap mellom byene når det gjelder å tiltrekke seg statlig virksomhet.

Jeg er mye mer opptatt av, og ikke minst stolt av, den status med hensyn til næringsvirksomhet som området rundt Sandefjord og Torp er i ferd med å få. Hadde jeg vært Sandefjords ordfører, ville jeg selvsagt deltatt i kampen om statlige utflyttende etater, men jeg ville opplagt brukt størstedelen av min tid på å sikre gode og konkurransedyktige vilkår for næringslivet i byen (det er jeg for øvrig sikker på at Gleditsch gjør).

Vi har med selvforsterkende krefter å gjøre. Og derfor går det som det går. Tønsberg ønsker seg flere arbeidsplasser knyttet til privat sektor, Sandefjord vil gjerne at Jan Tore Sanner skal drysse noen flere statlige ansatte over hvalfangerbyen. Men i realiteten skjer det motsatte – industrielle nettverk i Sandefjord/Torp-området foretrekkes av nyetablerere mens Tønsbergs industrielle områder omgjøres til boliger.

Litt fortegnet: Sandefjord forblir Verdiskapningsbyen og Tønsberg forblir Administrasjons- og bobyen. Det tungt å snu slike utviklingstrekk, men sikkert mulig.

Jeg er stygt redd for at en intern krangel om statlige arbeidsplasser mellom de to byene, slik SB nå ser ut til å antyde, fort kan føre til at ingen av dem ender opp med noe. For vi må ikke miste av syne at vi snakker om korte avstander.

Statlig virksomhet i Tønsberg er bra også for Sandefjord. Næringsvirksomhet i Sandefjord er bra for folk som bor i Tønsberg. Kommunal- og moderniseringsdepartementet ser på de to byene som stort sett ett område. Derfor mener jeg det er en god tanke å samle oss om begrepet «vestfoldbyen» og bruke det for hva det er verdt overfor staten både når det gjelder søknader om bymiljøavtaler og spredning av statlig virksomhet.

Vi må jobbe sammen. Med ny IC-forbindelse gjennom fylket får vi vår egen T-bane som binder de tre største byene i Vestfold sammen på en helt annen måte enn i dag. Å reise fra Tønsberg til Larvik vil ta mindre tid enn å reise med bybanen fra Oslo S til ytterpunktene i hovedstaden. Det er denne nærheten vi må utnytte for å skape den beste fremtiden for et samlet Vestfold.

For all del: Dersom Nye Sandefjord vil melde seg på i det storstilte borgerlige prosjektet med å flytte statsetater ut av Oslo, blir jeg gjerne med å lokke. Det som etter mitt skjønn må til, er nye konsepter som utnytter de lokale fortrinnene  byen har. Det er slik Larvik tenker når byen nå melder seg på for å få en ny politihøgskole, til erstatning for Oslo. Byen har fra før av en mindre skole i Stavern og bruker hele Vestfolds status som beredskapsfylke som argument i kampen med Moss og andre strøk på Østlandet.

Det er all grunn til å heie på Larvik for den jobben som nå gjøres i byen. Statlige arbeidsplasser kommer ikke på ei fjøl. De kommer som resultat av langsiktige strategier og hardt arbeid.

Poenget med min kommentar til Sandefjords Blad var derfor å slå fast at det antakelig er en bedre strategi for Sandefjord å satse på gründere, knoppskyting og innovasjon enn å fokusere på det som skal flyttes fra Oslo til distriktene.