Gå til sidens hovedinnhold

Særaldersgrenser – en viktig presisering

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Stortinget vedtok 7. juni regjeringens forslag om å oppheve plikten til å fratre stillingen ved oppnådd særaldersgrense. I Norge omfattes nesten en tredel av alle stillinger i det offentlige av særaldersgrenser. Disse stillingene har en lavere aldersgrense enn den alminnelige aldersgrensen i offentlig sektor. De aktuelle særaldersgrensene er på henholdsvis 60, 63 og 65 år, og man kan gå av tre år tidligere dersom summen av tjenestetid og alder er minst 85 år.

Bakgrunnen for regjeringens forslag er først og fremst at folk i dag er langt friskere og lever betydelig lenger enn da særaldersgrensene ble innført. I debatten som har fulgt etter stortingsvedtaket, så har partiene på venstresiden og Fagforbundet hevdet at over 200000 arbeidstakere vil få redusert pensjon. Dette medfører ikke riktighet.

Dersom man velger å gå av ved særaldersgrense, vil man få utbetalt nøyaktig det samme i pensjon som i dag. Stortingsvedtaket medfører ingen endring i selve pensjonsreglene. Men som en følge av levealdersjusteringen som ble innført i 2011, og som alle partier stemte for, unntatt Frp, også partiene på venstresiden (!), så vil også særalderspensjonene gradvis svekkes. Men dette ville ha skjedd helt uavhengig av om man ville ha hatt mulighet til å stå i jobb utover særaldersgrensen. Det har altså vært kommunisert tydelig siden 2011 og bør derfor være kjent at også særalderspensjonene gradvis vil bli dårligere. Og selvfølgelig vil det på bakgrunn av dette være lønnsomt for den enkelte å stå lenger i sin stilling, for man får jo betydelig mer utbetalt i lønn enn i pensjon. Pensjonsreformen, som ble påbegynt av Stoltenberg I-regjeringen, og hvor arbeidet ble ledet av Sigbjørn Johnsen, innebærer at yngre årskull må jobbe lenger enn eldre, for å oppnå samme pensjon – i praksis omtrent ett helt år lenger arbeid per tiår.

Det lukter for øvrig valgkamp av de sterke reaksjonene, blant annet fra Fagforbundet, for det er ikke mer enn tre år siden at Fagforbundets forhandlingsleder, Tone Faugli, i en kronikk i Fagbladet (26.01.18) mente at «tidligpensjon bør være en rettighet – ikke en plikt». Det er i realiteten dette synspunktet Hanne Slettvold fra Fagforbundet og Maren Kurdøl fra Rødt argumenter imot i sitt innlegg mot vår artikkel i mai om særaldersgrenser. Deres artikkel inneholder for øvrig mange gode vurderinger og eksempler som ikke står i motstrid til vårt anliggende.

Dersom det hadde vært aktuelt å endre selve særaldersgrensene, så hadde det selvfølgelig måttet være i samråd med partene i arbeidslivet og gjennom forhandlinger. De ordinære forhandlingene om pensjon i offentlig sektor vil for øvrig fortsette på vanlig måte når partene finner det riktig.

Kommentarer til denne saken