Gå til sidens hovedinnhold

Selv om det strider med forskning og erfaring, er enkelte politikere urokkelige i sin tro på millimetermåling

Artikkelen er over 1 år gammel

«En kan itj skræm folk go’». Denne setningen var helt sentral i godfotteorien til Nils Arne Eggen. Resultatet ble kanskje det beste prestasjonsfellesskapet vi har hatt her i landet. Sandefjordskolen har, slik jeg har tolket debatten, dyrket stikk motsatt filosofi.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I Rosenborg var alle viktige, fra banemann som holdt spillematta i orden til Brattbakk på topp. Denne gjengen hamlet opp med de beste lagene i verden på 90-tallet. Hva har skjedd i landet vårt siden den gang?

Når jeg på litt avstand bivåner skoledebatten i Sandefjord, er det lett å se at mye har gått av skinnene når det gjelder forståelse for dannelse og utvikling av humankapital. En kan mene mye om Eggen, men én ting skjønte han: Nemlig; hvordan utvikle enkeltindivider gjennom fornuftig samhandling, skapt ved å dyrke komplementære ferdigheter, i fellesskap. Holdningen var at alle ble verdsatt for den de var og at de var viktig for fellesskapet.

Mer individualistisk retning

Siden Rosenborg-æraen har både idretts- og samfunnsliv ellers, gått i mer individualistisk retning. Lagidretter presterer dårlig internasjonalt, mens våre individuelle idrettsstjerner har klatret opp på pallen. Grunnen er at vi har utviklet ensrettede og standardiserte maler som dyrker mennesker som passer inn i ensrettede suksessformler. De som ikke når opp, faller utenfor og blir stående som ubrukte ressurser.

At vi er blitt best i individuelle idretter, er et tydelig symptom for resultatene ellers i samfunnet. «The vinner takes all», og resten går rundt og håper på lottogevinst. Forskjellene øker.

Vi dyrker enere

I dag dyrker vi enere foran fellesskap med plass til mangfold, og altfor mange faller fra og utenfor. Når én av fire ikke består videregående skole, er det ikke lenger et individuelt problem. Det er et samfunnsproblem. Sånn sett blir det ganske merkelig å bivåne politikere som ønsker å løse dette med enda mer bruk av rigide målesystemer.

Frafallet i videregående skole er den mest treffsikre indikatoren på at noe er galt i skole og utdanning som helhet. Dette gjelder hele skoleløpet. Vi vet at grunnlaget for mestring allerede legges i grunnskolen. Når elevene kommer på videregående skole, begynner det å bli vanskelig å snu ungdommenes vaner og skoleerfaringer.

Fagfolk vingeklippes

I Sandefjord ønsker høyresiden å vingeklippe fagfolkenes muligheter til å utføre sitt pedagogiske arbeid. Selv om det strider med forskning og erfaring, er enkelte politikere urokkelige i sin tro på millimetermåling. Det er særlig spørsmålet om underveisvurdering at striden står. Pedagogene vil bruke mer framoverfokuserte prinsipper som motiverer elever. Høyresiden vil bruke mer tallfokuserte tilbakemeldinger, som får mange elever på defensiven. Fagfolkene ønsker å lete etter talent i ungene, finne ferdigheter som forsterker mestring, gi elevene framtidstro og retning, framfor å trykke dem ned med tall og rangering.

Fagfolkene ønsker forenklet sagt å bruke Eggens filosofi til å skape skolefellesskap der komplementære ferdigheter utvikles og dyrkes. Til dere med utstrakt mistro til vår dyktige lærerstand: Rosenborg-suksessen hadde antagelig noe med at Eggen selv var pedagog. Han brukte aldri terningkast, kun dialog i motivasjonsarbeidet.

Kommentarer til denne saken