Hvis «problemfinner» hadde vært et ekte yrke, så hadde jeg passet veldig godt i den jobben. Jeg hadde nok til og med vært en «senior problemfinner». Jeg kan nemlig, uten særlig innsats, finne utfordringer og problemer med det meste. Gi meg en film, et hobbyprosjekt, en arbeidsoppgave, en sosial situasjon eller noe helt tilfeldig, så finner jeg noe feil, noe som skurrer eller noe som kunne ha vært bedre.

La meg gi dere et nylig eksempel. For noen uker siden snekret jeg litt hjemme. Vi skulle friske opp stua litt, og jeg planla noe det ikke fantes en konkret oppskrift eller framgangsmåte på. Da tok det lang tid å komme i gang. Jeg måtte jo gå gjennom alle de 22 problemene og 14 mulige utfordringene jeg kunne møte på underveis. Jeg tok til og med en telefon til pappa for å diskutere de problemene jeg trodde jeg ville møte på for å høre om de hypotetiske løsningene mine ville funke.

Og ja da. Etter noen ukers tenking, grubling og notering fikk jeg endelig pusset opp. Det tok noen få timer, og jeg møtte på både kjente og ukjente utfordringer. Til slutt fikk jeg et resultat jeg er svært stolt av!

Det takker jeg «problemfinner'n» i meg for.

Det er likevel ikke alt jeg takker denne egenskapen (?) for. Eller hva skal jeg kalle det? Er det en egenskap, en uvane eller kanskje et personlighetstrekk å se utfordringer og problemer i det aller meste? Selv mener jeg det ikke er noe positivt. Jeg er jo ikke fritatt disse negative tankene selv. I veldig mange år har jeg funnet problemer og utfordringer med meg selv. Og det er jo ikke så kult. Det skaper lav selvtillit, liten tro på egne evner og en mental radar som fanger opp all kritikk, uansett hvor liten og svak.

Men nå er det nok!

Jeg er lei av at jeg bruker problemene jeg tenker finnes hos meg selv som en unnskyldning. Og jeg er lei av å tenke at folk ser på meg som en halvveis person, eller en middels ansatt.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg havnet her, men jeg er nå på et punkt jeg ikke har vært ved tidligere. Jeg står på en måte på den samme stien jeg har gått i tusen ganger før, men har kommet meg et stykke videre. Herfra er veien framover ukjent. Men jeg ser bare en mulighet videre. Det handler ikke lenger om å ønske en endring – nå skal det skje.

Jeg skal gi hverdagen min strengere rammer, og fylle dagene med flere rutiner. Jeg skal bevege meg mot å bli en handlingens mann, i stedet for å tilbringe for mye tid i eget hode.

Dette skal gjøre meg sunnere til sinns, sterkere og bedre rustet til å møte hverdagens utfordringer.

For å klare dette har jeg gjort det journalister gjør. Jeg har samlet informasjon. Jeg har bestilt bøker om selvutvikling og motivasjon, og jeg har byttet ut mange av podkastene jeg hører på med slike lydbøker.

Og selv om jeg ikke er en person som blir motivert eller oppildnet av motivasjonstaler og historier om tøffe oppvekster, så gir jeg det et forsøk. Og det kan se ut som det noe som virker. Det er positive forandringer i gang hjemme, og jeg opplever en forfriskende følelse av mer pågangsmot og økt besluttsomhet. Det dukker fortsatt opp tanker som vil trekke meg ned, men de taler allerede til døvere ører.

Livsstilsendringer er ikke lett. Det er derfor mange sliter med å gjennomføre de. For min del handler det ikke om å ha en hvit måned, slutte med godteri i ukedagene eller «å begynne og trene igjen». Jeg skal endre hverdagen min og troen på meg selv – og det er langvarig. Det blir heller ikke lett. Men veldig spennende!

Nå handler det ikke om problemene som vil dukke opp, men hvor deilig det blir å komme seirende og sterkere ut på den andre siden.