Det hele startet med et slitent salongbord. Nå skal det sies at hele stua er litt sliten, men det er et problem for senere.

Drømmen om å snekre noe selv, har jeg båret på i årevis, allerede. Men jeg mangler verktøyene. Og kunnskapen …

Jeg har derfor utsatt prosjektet, men ettersom jeg endelig skulle tilbringe en langhelg hjemme, fant jeg ingen unnskyldning.

50 prosent av blodet mitt er tross alt snekkerblod.

Finn.no (ikke spons) ble saumfart litt for sent om kvelden i noen dager før jeg fant det perfekte materiale: Et stort, firkantet salongbord i heltre eik.

Bordet var stygt, hadde helt feil fasong, men det var godt materiale til en billig penge jeg var ute etter.

Skulle jeg først gjøre noe, skulle det gjøres ordentlig. Men jeg er ingen perfeksjonist. Tålmodigheten står det også dårlig til med.

… perfekt når du skal bruke en stikksag for aller første gang.

Superselvtillit

Etter å ha fått en feinsag i julegave og mestret bruken av den, var det ingenting å si på selvtilliten.

Jeg fikk hjelp til å samle inn verktøy som et arbeidsbord, en sirkelsag, en stikksag, en pussemaskin og et par andre ting jeg aldri lærte navnet på.


Dette skulle jeg klare helt på egen hånd, men heldigvis bor jeg sammen med en som kunne lære meg hvor på-knappen er og at sagbladet på stikksaga går oppover.

Slikt er nemlig viktigere enn man skulle tro for et lekkert resultat.

Litt nervøst trer jeg på hørselvernet og skjærer i den blanke eikeplata jeg har skrudd fra hverandre.

Formen skulle være en sirkel, men ble heller det interiørdesignerne i dag kaller en «organisk form». Jeg sier meg likevel fornøyd.

Etter fire, fem, seks timer i garasjen er jeg sliten i de svake hendene som vanligvis bare brukes til å taste inn bokstaver i et dokument.

Resten av arbeidet får vente til i morgen. Motet og selvtilliten er på topp, foreløpig.

Feil etter feil

Seks timer til den påfølgende dagen, viste seg dessverre heller ikke å være nok.

Det må måles og kuttes og spikres.

Det skal pusses og pusses og pusses.

Når det endelig er tid for å skru beina på rammen jeg møysommelig har snekret etter millimetermål, klarer jeg å skru dem på feil vei.

Nei, det var ikke jeg som oppdaget det.

Litt motvillig gjør jeg arbeidet på nytt, men denne gangen er sporene i skurene helt slitt ut etter mine mange forsøk på å få feste mellom bitsen og skuren. Det bli derfor behov for en tur til butikken.

Vips, så var det gått to timer til. (Ja, jeg bor i gokk).

Påfølgende dag oljer jeg treverket og skrur på beina riktig vei.

Men også denne gangen gjør jeg feil.

Nei, det var ikke jeg som oppdaget det.

Sinnataggens nye møbel

På dag tre blir jeg sint og forlanger at salongbordet skal bæres inn i stua uansett hva.

Metallskivene som skulle vært plassert mellom mutteren og treverket mangler. Det er visst svært viktig for å unngå å ødelegge overflaten og til slutt sitte igjen med et skeivt bord.

Jeg lovte å rette opp feilen påfølgende dag.

Så kom morgendagen og dagen etter der. Nå er det tre uker siden, og jeg har enda ikke skrudd beina fra hverandre for å legge disse skivene mellom. Men jeg lover å gjøre det. En gang.

Seriøst, jeg sier opp!

Frustrasjonen er glemt, og gleden over å ha et hjemmesnekra møbel å skryte av når besøkende spør hvor det er kjøpt, er faktisk ganske kult.

Så, kjære møbelsnekker: Du har min største respekt, men nå skal du altså få konkurranse.

Til min potensielle kunde: Ønsker du deg kanskje et nytt møbel? Bare ring meg, for jeg tar gjerne oppdraget.

Dette ble visst min nye lidenskap, så: Seriøst, jeg sier opp!

Forresten – jeg tar timebetalt.