Men siden smitten begynte å blomstre igjen i samfunnet, har jeg opplevd større uro blant oss på skolen. Dette har i første omgang vært synlig på lærerværelset. Jeg kommer fra studier og har ikke hatt en fulltidsjobb som lærer de siste årene. Men alle mine kolleger har vært gjennom dette før. De begynner nå å være utslitt. Igjen ser de at de må gå inn i klasserommet hvor vi vet det har vært smitte og undervise uten noen spesiell form for beskyttelse. De føler igjen at de ikke blir hørt. Vi ser daglig kolleger som blir mer og mer slitne og desillusjonert over situasjonen vi er i.

Bryter sammen

På gårsdagens møte opplevde jeg flere som var tett på å bryte sammen i frykt for å måtte gå en jul i møte uten å kunne være med familien av frykt for å kunne smitte dem. Flere som igjen føler at de ikke blir hørt av kommunen som jo er vår arbeidsgiver. Flere som har gitt opp å si fra.

Det er riktig at det fra statlig hold blir gitt instruks om gult nivå. Dette oppleves for mange i situasjonen vi er i nå som altfor lite, altfor sent. Elevene ble informert om dette i timen i dag. De kom og med de samme tilbakemeldingene. «Hvorfor mener de det er trygt å være på skolen når smitten er sånn den er nå?». «Hvordan tenker de når de mener vi skal kunne være trygge for smitte i skolegården?».

I julekarantene?

De hører dere sier de skal holde avstand. Men de vet, som vi vet, at dette ikke blir enkelt eller mulig å gjennomføre i praksis. Ikke på gult nivå som det er nå. Det er når dette skrives fem dager igjen med undervisning, og de frykter å måtte sitte i karantene i julen og ikke kunne møte sine nærmeste. Som en opplæring i demokrati ga jeg dem muligheten til å sende dere e-post med sin frustrasjon. Dette hørte jeg, og flere lærere hadde gjort på vår skole.

Min største frykt er ikke at jeg skal havne i karantene i julen. Det skal jeg klare å overleve. Jeg frykter i så måte heller ikke å bli syk. Blir jeg det, så tror jeg at jeg skal overleve det på en god måte. Det jeg frykter, er at jeg i løpet av neste semester vil oppleve å miste de gode kollegene som er de som lager den skolen dere vil ha. De har mistet troen på at de blir hørt.

Blir ikke hørt

De er utbrente og oppgitte over situasjonen hvor de gang på gang blir puttet i frontlinjen og ikke hørt. Uten disse lærerne kan vi ikke drive en forsvarlig skole. Uten disse lærerne har vi ikke noe tilbud til de elevene som dere mener å beskytte med å holde skolene åpne på tross av stor smitte. Også lærere har en grense for hvor langt de kan strekkes.

Kommunene rundt omkring har tatt avgjørelsen som de har mulighet til. Horten har vedtatt hjemmeskole for elevene i grunnskolen fra torsdag 16/12. Tønsberg er på vei mot det samme. Drammen har vedtatt dette. Hvorfor vil ikke dere i Sandefjord vurdere det samme? Hvorfor vil dere ikke høre på de ansatte som er ute i skolene og lever med dette tett på seg?

Vi vil ikke miste noen

Vi er ikke bare lærere. Vi er og mennesker med våre familier som vi ønsker å beskytte. For å ikke miste de gode lærerne dere har i skolen må dere se de ansatte som er der. Det kan godt være dere tror dere gjør det. Men det er ikke opplevelsen på lærerværelset. Det er ikke opplevelsen til mange av elevene.

Så vil jeg til slutt få ønske dere en god jul. Håper dere slipper smitte og karantene. Og håper vi også slipper det …