I Sandefjords Blad annonserte nylig Aps Tor Hansen og Bjørn Orerød at frivillige lag og foreninger kan glede seg over at regjeringen har løst problemet med at noen barn og unge bor i familier som må prioritere bort idrett og fritidsaktiviteter fordi det er for dyrt. Det er synd at løsningen er en dråpe i havet når den skal smøres tynt utover. Noen ganger må man tørre å prioritere og løfte dem som trenger det mest. Når alle skal få det samme, så monner det i denne sammenhengen rett og slett ikke.

At alt har blitt dyrere, er en problemstilling flere foreldre enn før har kjent på det siste året. Fordi alt er blitt dyrere. Strømregningen har vært himlene høy, renta har økt, vi ser at sluttsummen på kassalappen på butikken har blitt større. Det er vondt og vanskelig å prioritere bort, og det kanskje aller tøffeste for en mamma eller pappa er når du ikke har råd til treningsavgifter, barna vokser ut av joggesko eller det er enda en cup laget skal på. Og du vet at du ikke har annet valg enn å si nei. Kanskje er det en av ungene i huset som har lyst til å begynne med en ny fritidsaktivitet. Og du har ikke råd.

Arbeiderpartiets problem er at løsningene de foreslår, ofte ser slik ut: Hvis du har fem kroner og du fordeler dem på fem familier, hvorav to ikke trenger en krone fordi de allerede klarer seg selv, og tre familier uansett ikke får løst utfordringen sin med den ene krona. Så har du brukt fem kroner og løst null problemer.

En av de ordningene vi faktisk trenger, Opplevelseskortene, sørget Ap-/Sp-regjeringen for stoppe en nasjonal utrulling av så fort de kom i regjering. Et tilbud som gikk rett til de familiene som hadde dårlig råd. Så de barna som ellers ikke hadde fått mulighet, kunne delta på de fritidstilbudene de ønsket seg. Der familiene selv kunne bestemme og delta på lik linje med alle andre.

Ja, slike Opplevelseskort var behovsprøvd. Noen ganger må ordningene faktisk være det for at det skal være nok og at det skal monne for dem som har dårlig råd. Så må vi andre leve med å betale treningsavgiften vår selv. Men hvis målet skal være at barn og unge ikke skal falle på utsiden når familien ikke får endene til å møtes, så må vi faktisk tåle det. Jeg synes det er helt greit. Jeg vil faktisk ha det sånn. For vi reduserer ingen forskjeller i muligheter til å delta i idrett og fritidsaktiviteter uten at vi faktisk gjør forskjell, og prioriterer dem som ellers ikke har råd til å delta. Solidaritet er noen ganger å gjøre forskjell. Solidaritet er faktisk noen ganger å sette noen andre foran seg selv, eller foran det store flertallet.

Så kort fortalt tror jeg de 100 millionene likestillingsministeren fra Ap har planlagt å smøre tynt utover vil gjøre lite for å sørge for at flere barn får muligheten til å delta på den fritidsaktiviteten de ønsker. Heldigvis har vi fortsatt prioritert å ha egne opplevelseskort her i Sandefjord: Fritidskort. De er behovsprøvde, de er ubyråkratiske og de skal monne for dem som opplever at man ikke får endene til å møtes.

Fritidskort har vært en viktig sak for Venstre i en årrekke. Vi er glade for at stadig flere bruker kortene og kjenner til muligheten. Og vi vil fortsette å stå på for at vi skal ha ordningen. Fordi vi ser at det fungerer. Så får Arbeiderpartiet fortsette å smøre tynt utover. Det ønsker ikke Venstre.