Jeg er en sandefjording som bor i Færder kommune, men følger fortsatt med på hva som skjer i «byen i mitt hjerte» som er Sandefjord. Tirsdag 7.12 skrev dere i Sandefjords Blad om Hilde Hoff Håkonsen som trekker seg fra politikken på grunn av «trusler mot seg selv og sin familie». Hun forteller om trakassering og stygge kommentarer over tid som har gjort at hun nå er syk, noe som er utrolig trist å lese.

Samme dag skrives det også om «sterke bekymringer for vold mot skoleansatte» der skoleansatte blir utsatt for kvelningsforsøk, springskaller og overfall. Disse to sakene berører meg, og som foredragsholder med fokus på forebyggende psykisk helse hos de yngste barna, og gode voksne rollemodeller i barnas liv sitter jeg nå med en tanke i hodet «har disse to sakene en kobling til hverandre»?

Slik jeg tenker, er det nok fleste voksne som sender ut eder og galle til våre politikere som gjør en viktig jobb i samfunnet vårt. Mange av disse voksne er også barnas gode og trygge rollemodeller, og sitter sannsynligvis ikke bare på pc'n og kaster ut saftige uttrykk som beskriver deres tanker om våre folkevalgte. Kanskje sitter de rundt kjøkkenbordet, i bilen og hjemme i sofaen og deler ut sine kraftige meninger om enkeltpersoner, mens barna sitter som små kopimaskiner og hører på. Som foreldre ønsker de å oppdra barna, fortelle at de skal oppføre seg, ha respekt for de voksne, ikke mobbe og snakke pent til hverandre. Rett og slett ha god folkeskikk, men hvordan henger dette på greip? Dette blir jo bare tomme ord og fraser.

Jeg tror at det for mange barn og unge er en altfor stor glipe mellom ord og handlinger. De hører hva den voksne sier, ser hva de gjør og prøver så godt de kan å rette seg etter dette. Jeg mener barn trenger gode voksne rollemodeller som lærer dem om verden, fordi de ikke vet så mye om denne verden selv enda. De trenger å orientere seg hos den voksne for å lære å regulere seg selv, fordi selvregulering er noe som kommer med årene. Derfor ser vi kun de yngste barna som kaster seg i gulvet på butikken når de vil ha is, ikke tenåringen. Med årene så regulerer de denne atferden, den voksne har nemlig ikke legitimert denne oppførselen.

Men hva skjer med de barna som har voksne rollemodeller som roper ut av seg hatefulle ytringer om våre politikere, seksuell legning, kjønn og rasisme? Hva skjer med det barnet som har behov for å orientere seg hos akkurat den voksne? Barnet har med stor sannsynlighet ikke lyst til å bli utsatt for noen av de samme hatefulle ytringene, samtidig som de ønsker å bli som sine store forbilder som er foreldrene.

Når disse barna skal ut å stå på egne bein, tror jeg de har lite rom for toleranse, ulikheter og følelsesmessig turbulens. For å skaffe seg kontroll settes på krisealarmen, og de gjør som sine rollemodeller. Hvordan skal dette barnet klare å stoppe og regulere seg selv? Jeg tror dessverre veien fra å rope hatefulle og stygge ord til andre, over til å yte vold kan være kort.

Det er denne atferden barnet har med seg når de blant annet begynner på skolen, og det blir vanskelig å tilpasse seg det samfunnet en skolehverdag er. Den voksne har klart å oppdra en mini meg.

Jeg mener alle barn fortjener gode voksne rollemodeller på sine arenaer, og skal vi forebygge for barn og unges psykiske helse må vi starte tidlig nok. Vi må starte med å gi de voksne kunnskap om hva som skal til for å være den rollemodellen barnet trenger og fortjener, og først og fremst oppdra oss selv. Jeg vet det er mange barn og unge som har ekstra utfordringer i livet, men jeg tror ikke noen barn er født som ondsinnede, hatefulle og voldelige skapninger. La oss sammen gi barna det de trenger i livet «voksne som er nysgjerrige nok til å lære om seg selv hele livet, rause nok til å forstå og trygge nok til å være den rollemodellen barna fortjener». Vi må starte tidlig nok!