Kjære konfirmant, dine foreldre lyver

TIPS TIL SMÅBARNSFORELDRE: Er du flink til å skrive ned små, artige historier, og ta vare på en videosnutt eller to, så kan du komme unna med at du ikke husker barndommen deres, som om den var i går, og fake en kjempegod konfirmasjonstale!

TIPS TIL SMÅBARNSFORELDRE: Er du flink til å skrive ned små, artige historier, og ta vare på en videosnutt eller to, så kan du komme unna med at du ikke husker barndommen deres, som om den var i går, og fake en kjempegod konfirmasjonstale! Foto:

Jeg har syndet som ansvarlig mor. Barndommen til ungene er unnagjort, og jeg har ikke laget fotoalbum med fiffige nedtegnede minner i margen.

DEL

Fritt framPulsen stiger bare jeg tenker på det. Eldstemann ble konfirmert for snart to år siden og tvillingene mine skal konfirmeres i mai. Så langt er kun én fotobok laget og denne kan ikke dupliseres og gis bort til tvillingene.

Når man er mamma til tre små under to år og tre måneder så tenker man ikke på å skrive dagbok eller organisere bilder som blir tatt. Man er bare lykkelig over at man rakk å knipse et par tre ganger på julaften, 17. mai, bursdager og på turer hit og dit. Som småbarnsmamma eller pappa har man ikke tid til å reflektere over at de lubne hjerteknuserne skal vokse seg store og bli ungdommer.

Her i huset hadde vi i alle fall nok med hverdagen. Det var smøring av matpakker, pottetrening, klesvask, måltider, fritidsaktiviteter, foreldremøter, barnebursdager, husarbeid, tannpuss, hjelp til påkledning ... og nok tid til å leke, lytte og kose – for ikke å bli den monstermammaen eller dragepappaen, man ikke vil være.

Ofte ble det lange dager, subbing på vaskerommet og rydding med uendelige tunge øyenlokk, etter at ungene hadde lagt seg. Og mens man gjorde alt som skulle gjøres, måtte gjøres og burde vært gjort, så vokste ungene.

De begynte på skolen, valgte seg en hobby, skulle kjøres til venner, gjøre lekser, lære nye ting. Så var det ungdomsskolen, de utvidet horisonten – og vipps så var de på vei til 15 år og konfirmasjonstiden!

Og der står mor og far på selve dagen, for å holde en tale om livet deres. Vi skal fortelle dem om det de ikke selv kan huske og oppsummere – gjerne på en fiffig måte. Det er ikke gjort i en sving å si noe fornuftig, dersom du ikke har klisterhjerne eller kan gjennomføre en reise tilbake i tid.

Jeg legger meg flat. Jeg har ingen fotografisk hukommelse. Så nå er jeg i gang med tidsreise nummer to i løpet av to år. Den foregår omtrent slik: Hvor la jeg bildene? Hvilke bilder er digitale, og hvilke må digitaliseres? Hvor er videokassettene? Hvilket program kan jeg dytte dem inn i? Det er sekunder, minutter og time på time med opptak og kilometer på kilometer med fotografier.

Den jobben klarer alle ... men så butter det. Hvem var det som sa hva? Hvor var vi på dét bildet, og hvilket år skjedde hva? Her må det improviseres, litt. Litt mer – og ganske mye. «Fake it til you make it», sa ei venninne til meg en gang. 

Så. Med en ørliten hvit løgn og et stort smil kommer du langt. Da vet du hva du skal si i talen når babybildene ruller over lerretet. – Du var veldig glad i lys (alle babyer er det ...) – Det første ordet du sa var; Mamma (det er bare å google, så finner du de mest sannsynlige svarene). – Du elsket is! (Alle har et bilde av en ettåring med is rundt munnen) Og; – Det tok litt tid før du sluttet med bleie. Tid kan oppleves som relativ og de fleste foreldre synes pottetrening er langsomt arbeid. Vær så god for rådene til alle andre enn tvillingforeldre. Til alle tvillingforeldre, inkludert meg: – Her trenger vi virkelig et «lykke til»!

Artikkeltags