En hyllest til rektor og lærere på SVGS

LIV OG RØRE: Om noen få dager fylles denne skolen med liv og røre. Med seg i arbeidshverdagen kan rektor og lærere ha med seg en hyllest fra Anita Krohn Traaseth.Foto. Steinar Ulrichsen

LIV OG RØRE: Om noen få dager fylles denne skolen med liv og røre. Med seg i arbeidshverdagen kan rektor og lærere ha med seg en hyllest fra Anita Krohn Traaseth.Foto. Steinar Ulrichsen

Av

1989. «Du blir aldri noe mer enn en 3’er, du, Anita». Jeg var så glad i å skrive. Det kom så lett, både selvdiktede noveller og litterære analyser.

DEL

Lokale nyheter – 5 kr for 5 uker

MeningerMen etter to år på videregående skole hadde ingen av mine utallige innleveringer kommet tilbake uten en stor rød 3’er med en sirkel rundt. Enten med en minus ved siden av, eller en svært sjelden gang med et plusstegn.

Til slutt tok jeg mot til meg og gikk bort til norsklæreren. Hun var en litt streng dame, i 50-årene, tror jeg, og satt bak et fryktinngytende, forhøyet kateter. «Hva skal til for at jeg får bedre karakter i norsk?» spurte jeg, og fulgte raskt opp med et unnskyldende «Jeg er så glad i å skrive, men jeg får aldri bedre enn 3. Hva kan jeg gjøre?»

Hun løftet hånden til brillene, dyttet dem litt ned på nesen, og kikket oppgitt på meg. Så sa hun de ordene jeg aldri siden har glemt: «Du blir aldri noe mer enn en 3 ’er, du, Anita». Jeg var 17 år.

Våren 1990 var jeg russ. Bare noen få eksamener igjen, så var 12 års skolegang over. Da eksamenslistene ble hengt opp i aulaen på Sandefjord Gymnas, ble jeg raskt skuffet. Jeg kom opp i norsk skriftlig. Det ble vel en 3 ’er denne gangen også.

Eksamensoppgavene var interessante, og jeg valgte å skrive en novelle. Som vanlig gikk skrivingen av seg selv når jeg først var i gang.

Jeg lette alltid etter åpningssetningen og avslutningen. Så fylte jeg inn med det jeg klarte av detaljerte beskrivelser. Etter en time var jeg ferdig. Godt nok for de svina, tenkte jeg. Jeg pakket sammen godteriet, ryddet pulten, leverte eksamensbesvarelsen og gikk ut av klasserommet.

Snart var jeg ferdig med videregående. Jeg følte meg fri! Solen skinte ute og jeg hadde skrevet min siste norskstil. Nå var det gjort. Siste innlevering med forventet dårlig tilbakemelding var herved avsluttet. Det skulle ikke stoppe meg. Jeg skulle til Paris sammen med Katrin til høsten, det var det jeg var opptatt av nå.

Champs Élysées, franske gutter og den store, ukjente verden. Noen uker senere fikk vi tilbake eksamensresultatene. Det sto da en femmer på arket? Hadde jeg fått 5 ? Var det mulig? Selvfølgelig. Det er jo eksterne sensorer på eksamen, det var ikke min norsklærer som rettet eksamensoppgaven.

Om min norsklærer hadde rett i sine tidligere vurderinger, det er godt mulig. Men det jeg vet, er at det er ikke riktig av en lærer å fortelle en elev som ber om råd for å forbedre seg, at hun aldri kan bli noe mer enn en 3’er. Jeg ble glad.

Jeg ble rett i ryggen. Jeg ble veldig målrettet. Jeg grep eksamensbesvarelsen, kastet et blikk på femmeren for å se at den fremdeles sto der, og spaserte inn på norsklærerens kontor – uten å banke på.

Der slengte jeg papiret på bordet, satte fingeren på karakteren og utbrøt: «Og du som sa at jeg aldri kunne bli noe mer enn en 3’er!». Så snudde jeg på hælen og gikk. Det var ingen absolutt sannhet at jeg aldri kunne bli noe mer enn en 3’er. Noen hadde gitt meg 5. Begrepet «absolutt sannhet» hadde ikke lenger noen plass i mitt liv. Jeg var 18 år.

29.mai 2017. 27 år etter jeg hadde levert min siste eksamensbesvarelse på Sandefjord videregående, tikket det inn en helt spesiell e-post i innboksen. Nå er jeg 45 år.

«Hei, Jeg er rektor på Sandefjord videregående skole. Jeg har hatt stor glede og nytte av å lese boka di, Godt nok for de svina. Ikke minst var boka til stor inspirasjon for meg som leder.

Jeg merket meg selvsagt det du skrev om norsklæreren din på SVGS. På vegne av oss som jobber her i dag, er det bare å beklage! Vi har for tiden relasjonsutvikling og vurdering for læring, som satsningsområder. Med dette erkjenner vi at vi fortsatt trenger å videreutvikle oss og bli bedre både når det gjelder våre relasjoner til hverandre i skolesamfunnet og i forhold til hvordan vi gir best mulig tilbakemeldinger til våre elever.

Når det gjelder vår vurderingspraksis så er målet er å gi konstruktive og gode tilbakemeldinger, underveis i opplæringsløpet, som gir grunnlag for videre vekst og utvikling.

Kunne du tenke deg å ta turen tilbake til «gamleskolen din» og holde et foredrag for alle ansatte i forbindelse med skolestart i august? Selv tenker jeg at lærerjobben er en av de viktigste lederjobbene i vårt samfunn og at mye av det du skriver om vil være overførbart for alle «ledere» som står i klasserommene hos oss.»

Kjære rektor Harald Møller. For en leder du er. Å sende en e-post etter 27 år, fortelle meg at det ikke var riktig håndtert av læreren og invitere meg til dialog – det står det stor respekt av. 9.august møtte jeg deg og dine 360 kolleger til samtale på «gamleskolen» min. Det ble en opplevelse for livet. Og som du vet kjære rektor, alle gjør vi feil. Sier ting til hverandre som vi ikke burde ha gjort, både til barna våre, kollegene våre og familien vår. Men alt kan rettes opp. Også 27 år etterpå. Det minnet du meg på 9.august 2017.

Neste uke møtes forventningsfulle elever til skolestart på Sandefjord videregående skole. Norges største. Jeg tror de er i de beste hender.

Med en rektor som genuint mener at lærerjobben er en av de viktigste lederjobbene i vårt samfunn, har skoleledelsen i byen vår forstått at de først og fremst utvikler karakter hos elvene sine, ikke karakterer.

Anita Krohn Traaseth, adm. direktør i Innovasjon Norge og tidligere elev ved SVGS

Anita Krohn Traaseth, adm. direktør i Innovasjon Norge og tidligere elev ved SVGS

Artikkeltags