Gå til sidens hovedinnhold

Skolevei og helseaspektet i skoledebatten

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Engasjementet i avisen og på Facebook vitner om at saken om «drømmmeskole» midt på Vesterøya – unnskyld meg – bokstavelig talt, må være «helt på jordet». Til de aktuelle jordene er atkomsten lite barne- og familievennlig.

Sentralt, godt plassert i etablerte bomiljøer – i gode, rolige og trygge omgivelser – ligger våre tre nærskoler av passe størrelse, med et par hundre elever. De er også naturlige samlingssteder for ung og gammel utenom skoletid. Selve SKOLEVEIEN, det å gå eller sykle til skolen, har i seg selv en uvurderlig betydning. Vennskap oppstår, man observerer og kommenterer. Mobbing blir mer et fremmedord.

På storskolen skal minst 600 6- og 12-åringer samles under ett tak. Atkomsten er via trafikkert vei, ikke tilpasset myke trafikanter. Alternativet med skogsstier ved Kariåsen kan føles utrygt. Transport må i stor grad skje per bil/buss, med opptil 5 km avstand.

Framnes, Ormestad og Vesterøy skoler kan, med de avsatte midlene, greit oppgraderes og tilpasses befolkningsutviklingen for skolebarn, de nærmeste tiårene. Vi vet ikke om tallet går opp eller ned. Slike skoleanlegg egner seg til lite for annet enn skole for barn. Med tomme lokaler, har vi sett privatskoler oppstå, noe som heller ikke er noen lokal miljøskaper.

Nye pandemier vil dukke opp. Mantraet blir da, som nå: ‘Smått er godt’.

Som nabo til en nærskole observerer jeg: en fornøyd, liten gjeng på vei til og fra skolen: gående/syklende. En stolt far som følger smårollingen. En og annen bil i rolig tempo, uten trengsel foran skoleporten. Utenom skoletid unger som leker i skolegården og på lekeplassen der. Våre egne barn med bare gode minner fra skolen de ruslet til og fra.

Det første spadetaket i feit matjord må unngås av svært mange grunner, ikke minst helsemessige – i vid forstand.

Kommentarer til denne saken