På vei til jobb onsdag hadde jeg kledd meg godt. Det var ull innerst, mellomlag og godt med vindtett boblestoff ytterst. Hver vinter ser jeg ut som en pingvin. Er man under 160 skal det mye til å unngå i mange lag med klær som bygger i bredden.

I hvite vinterstøvler og votter samt refleksbånd til innramming, likner jeg en gulltoppingvin når hetta med pels er dratt på.

Bobleskjørtet rekker helt ned til anklene... det sier seg selv, dette er ingen fransk frøken i grasiøse bevegelser over catwalken, men ei ganske så praktisk anlagt vikingfrue, som har vært ute ei vinternatt før.

Tilbake til snøen denne uka. Ganske så fornøyd, med at jeg hadde truffet på hoppkanten og var ute i god tid før arbeidsdagen begynte, vraltet jeg inn på jobben, ristet av meg snøen og begynte prosessen med avkledning. Jeg husker ennå hvordan det kan være å skulle kle av og på tre små alene om morgenen, så dette er en tur i parken til sammenlikning.

En kopp kaffe, tre e-poster, morgenmøte og start. Etter et par timer med kontinuerlig snøføyke, mest ovenfra og ned, på utsiden av kontorvinduet ante jeg at dette kom til å gå skikkelig gæærnt.

En melding til studenten på hjemmevisitt med beskjed om å hjelpe bestemor og bestefar med måking av gårdsplassen, mer skriving, lunsj og dernest melder behovet for et ferskt bilde seg.

Gulltoppingvinen gjør seg på ny klar til å vasse i snøen. Svisj, svisj sier det for hvert steg man tar i bobleskjørt, om du lurte.

Først en liten tur nedom brygga. Isen i puslespillbiter var nesten vakker der den lå. Svisj, svisj. Kos står det på båten til Sandefjord havnevesen. I slikt vær, skal det litt til ikke å ønske seg nettopp til den greske øya med samme navn. Svisj, svisj. I Bjerggata ser det ut som om tiden har stått stille siden 1800-tallet. Ikke mange bilspor i veien der. Ingen hest med snøplog å se heller. Lyden fra bobleskjørtet blir borte i den dype snøen. Da ringer telefonen og pingvinen får fart på seg. Det har skjedd en ulykke som må dekkes, men først må bilen finnes.

SE BILDENE FRA BYTUREN:

Bildeserie

Veldig vanskelige forhold i sentrum

Vel inne i kjøretøyet er det bare å ta sats for å komme ut på en vei som er brøytet. Jeg rygger, tar fart og tuter for å si ifra om at jeg ikke kan stoppe før dekkene har feste igjen.

Vindusviskerne gjør så godt de kan, jeg vet det, men vinteren vinner også her.

Parkeringsplasser langs kantsteiner er ikke mulig å oppdrive, men om man finner en sidevei som er brøytet, får det duge. Opp i snøskavelen på høyre side med to vinterdekk og ut i snøen igjen med korte støvler som begynner å bli våte i toppforet. Jeg etterlater meg spor, slik Hufsa i Mummiverdenen. Det triste oppdraget utføres.

– Heidu! Roper en av redningsmannskapene til meg, der jeg småspringer, på andre siden av veien, og tar bilder med mobilkameraet. Jeg rakk ikke hente speilrefleksen i uværet. Heller ei å iføre meg refleksvesten med logo.

– Avisa her, roper jeg tilbake.

At han kan høre meg i vinden er et under. Men jeg ser at han forstår. Han fortsetter med sitt og jeg med mitt. Svisj. Svisj. Fingrene ser ut som ustekte sossisser i det jeg returnerer til bilen. Den sorte bilen er nå blitt hvit over det hele. Snøskrape med teleskopstang og kost er tingen. Hvordan kan noen i det hele tatt klare seg uten?

En kollega trenger et værbilde fra veien, til sin sak om bilberging. Gulltoppingvinen trenger en varm kopp kaffe og føler seg ikke lengre helt på høyden, i det bilen kjører seg fast i en sving. Merk fraskrivingen av ansvar her. Jeg kan vel for pokker ikke noe for at den bilen er så elendig på vinterføre ;)

Så snør det mye mer enn før. Huttemeitu.

LES OGSÅ: Slik ser det ut her, men bare én og en halv time unna blomstrer kirsebærtrærne

Og alt tar så sinnsykt mye lengre tid når alt er pakket inn i det kalde, hvite. Jeg rekker så vidt innafor døra på jobben, få laget et bildegalleri og legge på bildet til reportasjen om å rømme landet: Bare én time og 30 minutter unna blomstrer kirsebærtrærne!

Det er litt vanskelig å tro på global oppvarming når du fryser så innmari på luffene.

Arbeidsdagen er over og jeg gruer meg til siste vers. Veien hjem. Det var bare så vidt jeg klarte å manøvrere meg gjennom været for en time siden. Det kommer mye snø på en time, veit jeg.

Etter 45 minutter med måking, spinning og ratting kom én av to seg ut av jobbgarasjen og ut på en vei som var brøytet. Stakkars min kollega som skulle helt til Kvelde med forhjulstrekk og lav elbil.

Jeg har vært ute en vinternatt før. Trygt foran peisen får bilskuffa hvile, mens naboen starter opp snøfreseren.

Dobbelt-brrrrrr.

Snøens som falt i år