Hvor bra kunne dette egentlig blitt?

JUBELRUS: Sandefjord Håndball-fansen jubler etter at de blåkledde slo Runar 29-28 i Runarhallen i februar. Begge lokaloppgjørene trakk over tusen tilskuere, men i resten av kampene var det mange tomme seter - både på Haukerød og i Bugården.

JUBELRUS: Sandefjord Håndball-fansen jubler etter at de blåkledde slo Runar 29-28 i Runarhallen i februar. Begge lokaloppgjørene trakk over tusen tilskuere, men i resten av kampene var det mange tomme seter - både på Haukerød og i Bugården. Foto:

En bunnsolid seriestart fra byens to beste håndballag er fasiten så langt. Men samarbeidsballen burde ikke legges død av den grunn.

DEL

Lokale nyheter – 5 kr for 5 uker

MeningerKOMMENTAR: Seks kamper. Seks seiere. Nummer én og to på tabellen.

Legg til tre cuptriumfer mot eliteserielag og ordet pangstart kan trygt brukes til å betegne Runar og Sandefjord Håndballs sesongstart denne høsten.

Ikke overraskende er det Runar som hittil har prestert best spillemessig. Med signeringer av erfarne eliteseriespillere, som for eksempel danskeduoen Kennie Boysen og Joachim Søholm Christensen, er det kanskje ikke så rart.

Ta med i beregningen at flere av fjorårets spillere har tatt et steg eller to, og du har et lag som etter all sannsynlighet spiller eliteseriehåndball om et snaut år.

Stallen er dog litt tynnere enn hva man sikkert skulle ønsket, men du verden for en kvalitet trenertrioen Sjur Tollefsen, Bård Kristian Tonning og Leif Gautestad har til disposisjon.

For øvrig tre svært erfarne og dyktige trenere som har bidratt til at savnet etter Fredrik Ruud har blitt minst mulig – i hvert fall resultatmessig.

LES OGSÅ: Tre travle menn børster støvet av gammelt vennskap

(Saken fortsetter under bildet)

VIKTIGE BRIKKER: Karsten Skinnarland Enoksen (t.h.) gir Joachim Søholm Christensen en bamseklem etter en av danskens redninger mot Haslum. Keeperen kom til Runar fra eliteserielaget Bodø før denne sesongen, mens Skinnarland Enoksen er et strektalent fra Sandefjord som har vært i klubben i flere år.

VIKTIGE BRIKKER: Karsten Skinnarland Enoksen (t.h.) gir Joachim Søholm Christensen en bamseklem etter en av danskens redninger mot Haslum. Keeperen kom til Runar fra eliteserielaget Bodø før denne sesongen, mens Skinnarland Enoksen er et strektalent fra Sandefjord som har vært i klubben i flere år. Foto:

Nede i Bugården er ikke kvaliteten på trenerkreftene noe mindre. Med Gunnar Pettersen ved roret, sammen med karer som Stian Berntsen, Sindre Walstad og Roger Kjendalen, har du kompetanse i bøtter og spann.

«Mr. SH», Einar Veierød, skal ha store deler av æren for at klubben er der den er i dag, men kaliberet til Pettersen & co skal sørge for at savnet også her blir så lite som mulig.

LES OGSÅ: Over halve stallen til Gunnar Pettersen er tenåringer: – Vi må satse på våre egne

Til tross for dette, var forventningene litt lavere til de blåkledde denne høsten. Dette spesielt siden konkurransen om opprykk i årets 1. divisjon trolig blir større.

Men hittil henger det unge mannskapet godt med. Tre seiere på tre kamper, pluss triumfen i cupthrilleren mot Nøtterøy, lar seg høre. Forsvarsspillet har imidlertid stått til strykkarakter i tre av seks omganger, noe som både er en grunn til bekymring og forventning.

Mot antatt bedre motstand vil SH trolig bli hardere straffet.

Samtidig er det imponerende å stå med seks poeng uten å ha fått ut det sportslige potensialet over to omganger i noen av seriekampene.

(Saken fortsetter under bildet)

STYRER SKUTA: SH-trener Gunnar Pettersen har irritert seg over lagets forsvarsspill denne sesongen. Dette bildet er tatt fra Kristiansund-kampen i Jotunhallen, som SH vant etter en bunnsolid andreomgang.

STYRER SKUTA: SH-trener Gunnar Pettersen har irritert seg over lagets forsvarsspill denne sesongen. Dette bildet er tatt fra Kristiansund-kampen i Jotunhallen, som SH vant etter en bunnsolid andreomgang. Foto:

Sesongstarten har rett og slett gitt mange gode grunner til å følge med på byens to beste håndballag.

Og det er langt ifra noen selvfølge. Det var nemlig mye negativitet rundt Sandefjord-håndballen våren 2016, da Runar rykket ned og byen for første gang på nesten 30 år sto uten et eliteserielag.

Et år senere kjempet både Haukerød-klubben og SH om opprykk til eliteserien, selv om det kun ble nesten den gangen.

I tillegg var vi vitne til noen durabelige derbyoppgjør. Det var jevnt. Det var intenst. Det var røde kort, tøffe dueller, avgjørelser i sluttsekundene og attpåtil litt tumulter og drama i etterkant av duellen på Haukerød.

Nå fører klubbene an i 1. divisjon. Neste uke er det igjen klart for derby i Runarhallen, og det er all grunn til å tro at det blir like spennende som oppgjørene i oktober og februar.

Mye å glede seg til, altså.

(Saken fortsetter under bildet)

KAOS: Runar og SH-spillerne barket sammen etter kampen i februar. Det så ut til å kunne bli veldig stygt, men roet seg heldigvis fort ned.

KAOS: Runar og SH-spillerne barket sammen etter kampen i februar. Det så ut til å kunne bli veldig stygt, men roet seg heldigvis fort ned. Foto:

Men mye vil ha mer. Man ser alltid etter litt grønnere gress på den andre siden. Og selv om man ikke kan konstatere noe, er jeg helt sikker på at det finnes grønnere gress, eller parkett om du vil, når det kommer til håndballmulighetene i hvalfangerbyen.

Begge lag kan faktisk rykke opp til eliteserien til våren. Men uansett om vi får null, ett eller to lag på øverste nivå neste sesong, er det neppe noen grunn til å tro at Sandefjord-håndballen er på vei mot gamle høyder.

I perioden 1990–2008 vant SHK/STIF og Runar 27 av 39 pokaler (serie og cup). Nesten 70 prosent av trofeene havnet altså i håndballbyen Sandefjord.

Den tiden er forbi, og kommer nok aldri tilbake.

I hvert fall ikke med to klubber.

For å kunne nærme seg disse høydene, må man etter all sannsynlighet ha én satsingsklubb i byen.

(Saken fortsetter under bildet)

DEN GANG DA: I 2002 møtte Frank Løke (t.h.) og Runar byrivalen STIF I NM-finalen i Spektrum. 15 år senere er begge klubbene på nivå to.

DEN GANG DA: I 2002 møtte Frank Løke (t.h.) og Runar byrivalen STIF I NM-finalen i Spektrum. 15 år senere er begge klubbene på nivå to. Foto:

Den lille oppturen de siste ukene og månedene har nemlig fått meg, og sikkert mange andre, til å tenke: Hvor bra kunne dette blitt hvis man klarte å samle ressurser, ferdigheter og kompetanse mot et felles flaggskip?

Uansett hva som har skjedd de siste årene, er Sandefjord fortsatt en håndballby i mine øyne.

Bare se på spillerne denne byen har produsert – blant begge kjønn: Karl Erik Bøhn, Ole Gustav Gjekstad, Heidi og Frank Løke, Johnny Jensen og Amanda Kurtovic – for å nevne noen.

(Saken fortsetter under faktaboksen)

Håndballeventyret i Sandefjord

  • Perioden 1989-2009 kan trygt kalles en storhetsæra for håndballen i Sandefjord på herresiden. 27 av 40 serie- og cupmesterskap ble vunnet av enten SHK/STIF eller Runar.
  • SHK/STIF tok ni seriemesterskap og ti cupgull i denne perioden, mens Runar tok fire av hver.
  • Fire ganger møtte de hverandre i cupfinalen (90-91, 97-98, 00-01 og 02-03)
  • Forrige sesong var første året uten noe Sandefjord-lag i Eliteserien.

Og ikke minst det faktum at det fortsatt produseres talenter på rad og rekke i denne byen.

Mange av disse spiller for ulike aldersbestemte landslag. Sandefjord Håndball har vært spesielt dyktige på dette punktet, noe forrige sesongs G20-cupfinale og seier i Lerøyserien (G18) var et synlig bevis på. Men også på Haukerød snakkes det stort om å gjenreise satsingen på lokale talenter.

Arbeidet som legges ned i klubbene fortjener generelt en solid porsjon ros.

Det er heller ikke verdens undergang å spille i 1. divisjon, men med den håndballkulturen som finnes her i byen er det naturlig at man sikter mye høyere.

Interessen rundt, og vanligvis 2–300 tilskuere på hjemmekampene, tilsier også at man ikke burde gi opp muligheten til å prøve noe nytt.

Og det er ikke akkurat som man ikke har prøvd. Både i 2011 og 2016 var et samarbeid oppe til diskusjon, men hittil har man ikke klart å bli enige.

Men ballen bør ikke legges død, og det tror jeg heller ikke den kommer til å bli. Til det er fordelene ved et samarbeid for mange.

(Saken fortsetter under bildet)

BARE NESTEN: Simen Holand Pettersen og SH vant den første kvalifiseringskampen mot Falk i våres, men fikk det tøft i returoppgjøret i Horten. Dermed ble det 1. divisjonsspill også denne sesongen.

BARE NESTEN: Simen Holand Pettersen og SH vant den første kvalifiseringskampen mot Falk i våres, men fikk det tøft i returoppgjøret i Horten. Dermed ble det 1. divisjonsspill også denne sesongen. Foto:

Det er vanskelig nok å tiltrekke seg sponsorpenger allerede, når man også har et eliteserielag i fotball i byen. At to klubber kjemper i et allerede tøft marked gjør ikke akkurat saken enklere. Legg til at det nå også satses friskt på damehåndballen i Sandefjord, og du får et svært utfordrende regnestykke.

Dog er det naturligvis ingen garantier for at et samarbeid ville gitt økt suksess, og mange spørsmål som må besvares før noe slikt kan finne sted.

Skal man starte en helt ny klubb? Skal én av klubbene bli satsingsklubb og den andre farmerklubb? Og ikke minst: Finnes det et sterkt nok ønske i byen og interesse fra næringslivet til å satse stort på håndballen?

Potensialet er i hvert fall til stede i en ambisjonsrik by som Sandefjord. Det samme er kulturen, trenere og talenter. Forhåpentligvis er det ikke et spørsmål om hvis, men når klubbene kommer til en løsning. Men her er det viktig at man tar tiden til hjelp.

Onsdag 11. oktober braker det i hvert fall løs mellom heltene fra Bugården og Haukerød i Runarhallen. Det blir moro, og er verdt et besøk. Men det kan bli enda gøyere. 

Tenk stort, tenk Sandefjord, er det ikke det man sier?

Laster avstemning...
Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags