Gøyalt slit i ulendt sykkelterreng

SB-journalist Paal Even Nygaard deltok som skrivende syklist og brukte 5 timer og 10 minutter på den lengste løypa. Foto: Atle Møller

SB-journalist Paal Even Nygaard deltok som skrivende syklist og brukte 5 timer og 10 minutter på den lengste løypa. Foto: Atle Møller

Av
Artikkelen er over 7 år gammel

Aldri har hard asfalt vært mer kjærkommen.

DEL

– Nei, ikke mer søle, røtter og steiner nå, bønnfalt jeg funksjonærene de siste milene.

Del på Facebook

Etter endelig å ha fått fast grunn under hjulene håpet jeg det ville gå lenge til neste gang en med flagg dukket opp. Jeg var i en flyt. All gåingen ville bli kompensert, og kanskje kunne jeg komme ned mot målet?
De flaggene betydde som regel mer ulendt terreng med skråstilte røtter, som griper tak i gummien din uansett hvor mange knaster man har, og sender deg i søla.

LES OGSÅ: Motvinden berget løyperekorden

I beste fall; det var ikke bare søle der en syklist foran meg i løypa fikk behandling for ansiktsskader. Bare minutter tidligere hadde jeg selv tatt salto i den første bratte nedkjøringen og landet på ryggen nede i en bekk. Jeg forventet et knekk, men det gikk bra. Dessuten ble jeg dratt opp av en bekymret og hyggelig medsyklist.

Når jeg kom med denne bønnen, smilte funksjonærene tilbake og forsikret at det ikke var lange stykket.

Jeg hadde mine tvil. Jeg trodde Vestfold var et flatt fylke også. Da stigningen begynte ved Damvann, etter rundt tre mil, føltes det mer ut som en fjelltur, enn et sykkelritt.

Og slik gjentok det seg. Opp og ned. Skli litt hit, og skli litt dit. Håp du har tennene i behold ved målgang, hvis du kommer så langt.

Jeg hadde blitt bedt av kollega Ann Kristin å skildre rittet, det lengste alternativet, i egen svette. Jeg kunne ha gjort det kort; varmt, hardt, bratt begge veier, til tider farlig, men også vakkert. Et slikt ritt rommer derimot så mye mer.
Som tanker. Når det ristet som verst tenkte jeg det var best å følge speaker Atle Pedersens råd om ikke å pumpe dekkene for harde.

Mine var steinharde. Men selvfølgelig lot jeg det være.

Øyne som hoppet, og fingre som knapt klarte å holde rundt bremsehåndtakene, var en ulempe jeg kunne jevne ut på asfalt og mindre rullemotstand.

Dessuten bestemte jeg meg for aldri å legge ut på en slik tur igjen, uten dempegaffel.

Når du sliter som verst er det lett å tenke aldri mer. Når du etter målgang får en kald øl i takknemlighet av han du ga pumpehjelp og din eneste reserveslange, og ble forsinket med femten minutter, så er det verdt det.

Eller klemmen noen minutter senere fra ukjente Lise som du trakk opp til å yte litt mer, om enn bare for noen korte minutter.

Og underveis; de er jo så hyggelige de funksjonærene. Det eneste de mangler, i alle fall på drikke- og matstasjoner, er ei pumpe og litt enkelt utstyr til syklister som har ristet av seg sitt eget.

LES RESULTATLISTA HER!

Send tekst og bilder «

Vi vil gjerne høre om stort og smått som foregår i distriktet. Hjelp oss å være overalt!

Artikkeltags