De siste dagene har vi vært vitne til enda en eskalering av den såkalte «konflikten» mellom Palestina og Israel. Mens Israel påstår at målet er enkelte ledere i en av de palestinske militærgrupper, har deres militærstyrker drept 45 mennesker (inkludert 16 barn) og skadet over 300 hundre andre – derav mange barn. Tilsvarende tall på den israelske siden er null. Denne såkalte konflikten handler ikke om en åpen krig, men om en okkupasjon og statsterrorisme mot et okkupert folk.

Tenk deg 2 millioner mennesker innesperret på et område som er 360 kvadratkilometer – et område som tilsvarer en sjudel av vårt eget fylke Vestfold. Gjennomsnittsalderen er under 18 år.

Den israelske blokaden fører til at de mangler mat, vann, strøm og medisiner m.m. Og det var før de siste angrepene fra okkupasjonsmakten som har holdt dem innesperret i over 50 år. Når de israelske dronene eller bombeflyene kommer, finnes det ingen plass å gjemme seg, ikke noe sted å rømme til, ingen tilfluktsrom. Jeg har vært i Palestina flere ganger. Jeg møtte vanlige mennesker som deg og meg. Mennesker som ønsker å leve i fred. Ungdommer som drømmer om jobb, kunne reise og se verden, møte andre ungdommer og å kunne få bevege seg fritt.

Et hvert angrep på Gaza er et angrep på barn, ungdom og en sivilbefolkning som har ingen skyld i det som skjer. Hvor lenge kan vi sitte på sidelinjen og se på, og godta gjentatte angrep på en sivilbefolkning og barnemord?

Som de siste dagene har vist er ikke dette en «konflikt» eller «krig» mellom to like parter. Det er stor forskjell mellom okkupasjonsmakten Israel, som er en av verdens store militære makter, og de okkuperte palestinerne, hovedsakelig flyktninger som verken har en hær, en marine, et luftforsvar eller bomberom i Gaza der de kan gjemme seg under angrep.

Planlagte bombeangrep mot et okkupert område er et klart brudd på folkeretten og en krigsforbrytelse om det skjer i Palestina eller Ukraina. At det skjer gjentatte ganger over mange år med mange tusen døde, er ikke mindre enn en skandaløse svikt fra det internasjonale samfunnet. Hvor lenge kan vi tillate at den norske regjeringen og det internasjonale samfunnet fortsetter å sitte på sidelinjen og godta okkupasjonens brutalisering av en sivilbefolkning og regelrett barnemord.

Dette er ikke en verden i 2022 verdig.