I 20 år har jeg drømt om å få se Peer Gynt i steinbruddet Fjæreheia ved Grimstad, og i år ble det endelig innfridd. For en opplevelse det ble! Jeg har sett mye fint teater, men naturscenen i Fjæreheia ble ett av livets absolutte høydepunkter. Skuespillerne var meget dyktige, og den nyskrevne musikken av Hans Mathisen fra Sandefjord ble en vellykket kontrast til den massive fjellveggen.

Steinbruddet ble etablert på 1870-tallet og nedlagt hundre år senere. I 1999 ble det åpnet et amfi her, og Henrik Ibsens ungdomsstykke «Catilina» ble fremført. Det ble skrevet da unge Henrik var apotekerlærling i Grimstad i 1850. På 1990- og 2000-tallet ble flere skuespill og konserter fremført i amfiet, blant annet Peer Gynt og diktet Terje Vigen.

Det var forbløffende hvordan det massive steinbruddet ble brukt i årets utgave av Peer Gynt. Skuespillerne løp opp og ned i fjellveggen som om de skulle være på trimtur på en bred og flat landevei. Mange ganger holdt jeg pusten og lurte på hvordan i all verden dette skulle gå bra. Da Peer røvet Ingrid og klatret loddrett oppover mot fjelltoppen måtte jeg holde meg fast med begge hender for ikke å trille ned fjellsiden selv. I «Bukkerittet» ble både Mor Aase og jeg holdt for narr, og på Aases siste reis med Peer som kusk og sengebrisken som slede, hørte jeg hundre fioliner mens Mor gled inn på tunet til Sankt Peter. Det var en gripende avskjed mellom mor og sønn, og det vakre tonefølget lot Aase få vandre inn i eventyret i stedet for dødsriket.

Hele tiden møter Peer nye mennesker og hendelser. Den Grønnkledde og Anitra omga ham med en så erotisk utstråling at selv fjellveggen mistet konsentrasjonen, og oppholdet i Dovregubbens Hall jaget skrekken inn i de fleste. Da Peer reiste ut på havet, spilte selve Naturen med på laget – på premierekvelden blåste en iskald vind akkurat da Peer kom ut for storm, så bedre timing kunne ikke den vinden ha fått.

Det er mange kvinner i Peers liv. Solveigs sang hadde fått en ny melodi som kledde både rollen og omgivelsene. Og sannelig sendte dagens komponist en liten hilsen til sin kollega Grieg, da han lot Fjæreheia-Solveig nynne en linje fra Grieg i siste akt før hun synger siste vers til Peer.

Hele ensemblet var samspilte og hadde en storartet timing. Det var et utrolig tempo og lynraske sceneskift, noe som ikke er enkelt på en så stor scene. Publikum satt som fjetret og knapt rakk å trekke pusten før neste scene var i gang. Både kostymer, masker og lyssetting var perfekte for forestillingen.

Peer Gynt i Fjæreheia har substans til å bli en like god tradisjon som Peer Gynt-spelet i Gålå i Gudbrandsdalen.

Jeg anbefaler «halve Vestfold» å ta turen til Fjæreheia for å oppleve forestillingen neste år!