Franske Simone Weil har sagt: «Hvis man ikke kjenner fortiden, forstår man ikke nåtiden og egner seg ikke til å forme fremtiden.»

Over to utgaver av lokalavisen og desto flere sider med grundig journalistikk er historien rundt manglende kyststi i strandsonen på Thorsholmen og den sydvendte delen av indre Kilen behørig belyst. Strandsonen, ofte betegnet som 100-metersbeltet, er og har vært under sterkt utbyggingspress, men er også attraktivt for friluftsliv.

I hvilken grad engasjerer historien oss? Er vi hoderystende, trekker vi på skuldrene eller er det slik Sandefjord er? All dokumentasjon i artiklene beskriver vel alt fra en villet politikk til manglende oppfølging og kontroll.

Får historiene noen følger? På Thorsholmen må vel noen stengsler fjernes, men det blir neppe noen folkevandring av den grunn.

Ved den tidligere, men ekte, Kamfjordverven er det bygget gang- og sykkelsti parallelt med hovedveien, men inn mot fjellet, og derfra er imidlertid sjøen delvis synlig. Selv på den etablerte stien vil man fornemme duften av saltvann og ikke minst fra stillestående vann på varme sommerdager. Det vet vi vanlige folk som er oppvokst på Kamfjord.

La det komme flere historier som bør forme fremtiden!