Nå er det bare noen dager til selveste 17. mai. Norges nasjonaldag, og kalles også grunnlovsdagen. Men før jeg i det hele tatt skriver noen linjer om denne dagen, er det noe jeg vil oppklare. Det er noen av våre lesere som ikke helt forstår forskjellen på de journalistiske sjangere.

I denne spalten, som vi kaller «fritt fram», bruker vi ikke de vanlige kjørereglene, som i en nyhetssak. Disse artiklene er noe som kalles en petit, ofte en en kort, humoristisk tekst i kåserende stil. Med en alltid personlig poengtert betraktning om hva som helst. Samtidig som vi kan bruke hele verktøykassa med ironi, dramatisering, overraskende vendinger, overdrivelser, og stor grad av personlig og muntlig språk.

Og med dette sagt, så håper jeg å slippe å bli stoppet på gaten flere ganger, der folk raser over hva jeg har skrevet. Sist ut var en kar som overhode ikke følte seg igjen i min raljering om hva som skulle til for å være en ekte sandefjording. Han ville ikke vedkjenne seg dette. For å ikke glemme de to halvbrisne, eldre damene på Buerøya i sommer, som nærmest jaget meg av øya, etter en petit om store båter og deres diesel-aggregat, som sto å bråkte halve natta så de skulle få isbiter til sine drinker.

Nok om det. Nå er det 17. mai det dreier seg om.

Med fare for at jeg igjen kommer til å få en del kjeft, så sier jeg det rett ut: 17. mai er en drittdag.

Det er stress fra morgen til kveld. For det første er folk så påtatt jovialt-blide, og gratulerer gud og hvermann med dagen. Skulle tro alle hadde bursdag den dagen, men det er Norge som har bursdag. Det som feires er jo at noen papirer ble signert av 112 menn på Eidsvoll i 1814. Det er vel strengt tatt disse herrene som skulle blitt gratulert og ikke meg.

Det var i gamle dager, en fin og riktig ting å gjøre, og misforstå meg rett: Jeg er veldig fornøyd med både fred, frihet og velstand.

Dagens 17. mai, er den jeg ikke synes noe særlig om og sliter litt med. Det at alle skal til byen på én gang. Kø og kamp om plassen på alle restauranter. Der det stort sett bare er ferdig preppa mat på menyen den dagen. Hva med at folk fordelte sine restaurantbesøk over hele året, tenker jeg.

Noe annet jeg ikke synes noe særlig om er den kjære nasjonaldrakten, bunad. På menn, vel og merke.

Jeg har ikke bunad, og har aldri hatt noe ønske om det. Jeg går i dress. Bunad synes jeg blir litt for spraglende for min smak. For mye elgskinn, høye ullstømper, korte jakker, og rare hatter. Dette synes jeg er noe nasjonalromantisk tull som ikke passer for mannfolk i byen. Den kan dra ut på bondelandet og tilbake til Eidsvoll.

Spør også hvilken som helst barneskoleelev. Jeg garanterer at de er enige med meg om at 17. mai er en drittdag. Der de må stå opp i grålysninga, lenge før de pleier, vannkjemme håret og ta på seg penklær, og så er det ut å gå. Vi snakker langt. Gå i barnetog gatelangs, subbende med flagget hengende etter seg. Gnagsåra verker og en overentusiastisk lærer prøver å få opp stemningen ved å få barna til å synge «ja, vi elsker dette landet» for n-te gang, når de helst vil synge den siste låten til Tix eller Staysman.

For å ikke snakke om han i skolekorpset som må drasse på den store tubaen hele dagen, med både barnetog, borgertog og sikkert et eldresenter inkludert. Tror neppe han synes 17. mai er så særlig stas, hvis han blir spurt litt utpå kvelden, når gnagsåra er plastret, og øresusen fra alle de sure instrumentene har lagt seg.

Selv har jeg et angstfylt forhold til barnetoget.

Det hendte den gang i de tider, som det så fint heter. Min jobb som fotograf for Sandefjords Blad innebar hvert år å fotografere stort og smått på 17. mai. Dagen startet ofte med dekningen av barnetoget. Som kjent begynner i ti-draget. Da smeller salutten fra Preståsen.

Ett år bodde jeg i Museumsgata, rett under Preståsen, og dekningen av barnetoget gikk, så som så: 16. mai var i mine glansdager en stor partydag, og jeg hadde vært litt for mye ute på livet, kan man kalle det. På morgenen 17. mai, klokken 07.00, smalt salutten. Det ristet i huset, jeg våknet ikke. Klokken 10.20 smalt salutten på nytt for å indikere at barnetoget skal begynne å gå. Jeg våknet ikke.

Etter hvert våknet jeg, og ut av vinduet får jeg se mengder av mennesker strømme ned fra Preståsen. Altså toget har gått. Seremonien i Preståsen er over, og klokken nærmer seg tolv. Da er kanskje ordtaket «det brenner på dass» helt riktig å utbryte.

Det var det året vi ikke hadde bilder fra barnetoget i Sandefjords Blad.

Førstkommende tirsdag skal jeg nok en gang jobbe på 17. mai, og jeg lover evig og tro til Dovre faller, at det skal bli mange fine bilder fra både tog og nasjonaldagsfeiringen i år. Og gratulerer du meg med dagen, så skal jeg svare høflig: Takk i lige måde.

Les også

Jeg er sandefjording og stolt av det

Les også

Vi tok en tur til Syden i helga