En biltur gjennom dette nye fylket kunne jo starte i Halden; så kunne vi kjøre nordover til Moss, ta Bastøfergen over til Horten, kjøre Vestfold nordover til Drammen, og deretter nord-vestover gjennom Viken opp Hallingdal til Hardangervidda.

På kartet kunne man la passeren skritte opp avstanden fra Halden til Hardangervidda. Deretter kunne passeren på et kart med samme målestokk få skritte fra øst i Finnmark til vest i Troms, men passeren ville nok måtte ta to skritt, for dette nye «superfylket» er dobbelt så langt som Viken. Avstanden er omtrent lik avstanden mellom Kristiansand og Trondheim. All kommunikasjon i dette «superfylket» med endepunkter lik avstanden mellom Kristiansand og Trondheim kan vel ikke bare foregå digitalt. Elektronikken har jo russerne overtatt, tuklet med og blokkert ved flere anledninger.

Noen politiske møter i «superfylket» Finnmark-Troms, og noen ansatte i fylket får jo lang vei på jobben. Bortsett fra malmtogene mellom Kiruna og Narvik finnes ikke jernbane nord for Bodø, og veiene snør og blåser vel ofte igjen om vinteren. Her tenkes både stort og langt. Dersom innbyggerne i Både «Viken» og «Finnmark-Troms» får uttale seg, blir vel disse «Superfylkene» delt igjen.

Heldigvis forsvant enkelte personers store ønske om å få Røkke-tårnet til Sandefjord. Tårnet var jo en skyskraper på 250 m med 64 etasjer. Selv om dette byggverket ville gitt status til Sandefjord som Verdenshavets hovedkontor – World Ocean Headquarter – ville tårnet kanskje fått rollen som «rundingsbøye» ved avganger fra og innflyvninger til Torp flyplass. Noen har hatt store tanker om brannvarslingen i Sandefjord. For omtrent 10 år siden begynte det å brenne i Bakkegaten 21. Fra huset som brant var det omtrent 200 meter ned til brannstasjonen vår i Hystadveien. Brannen ble varslet ved å ringe 110 som rett var, men fordi noen har tenkt stort, kom varslet til Drammen. Han eller hun som tok telefonen var ikke lokalkjent og varslet derfor Brannstasjonen i Larvik. Da brannvesenet fra nabobyen vår kom frem, var huset brent ned.

Nå har et konsulentfirma uttalt at den nye og fine brannstasjonen vår bør selges, og den store tanken er at en ny brannstasjon bør ligge mellom Sandefjord og Larvik, for dette skal bli et stort distrikt.

Dette er en visjon for Sandefjord kommune, og sentralisering og store enheter er gjeldende tanke i Sandefjord i dag. Nå begynner konsulenter og rådgivere innen skolesektoren også å tenke på store enheter. Men dette er jo bare tull med tall. Sentraliseringen i skolesektoren i Sandefjord var allerede delvis planlagt: Kommunedirektøren ønsket et felles skolesekretærkontor for alle grunnskolene på både barne- og ungdomstrinnet. Da kunne en ansvarlig rektor fra Høyjord skole eller en annen fjern skole levert posten i Rådhuset på hjemveien hver dag – så kunne sentralen sprette, digitalisere og kose seg med brev og fakturaer. Biblioteket vårt nær Rådhuset skal jo flyttes til «sentrum», så her kunne det jo blitt stor plass til all posten og de som skulle hatt jobben som poståpnere for nærmere 30 skoler.

Denne store og lite gjennomtenkte planen ble det ikke noe av; men flere skoler og skolekretser planlegges nå stengt og nedlagt: Framnes, Helgerød, Unneberg, Ormestad, Gokstad, Sande og Byskolen skal vekk. Disse skulle erstattes av noen «sentrale» skolepalasser med mange elever og lærere. Noen av disse palassene ville da måtte stjele fra Norges 3% med dyrket mark. For mange elever ville det bli lang skolevei. Noen har da lovlig rett på skoleskyss – buss eller taxi. Veiene måtte kanskje ha sykkelveier for dem som ville sykle eller rulle på andre måter. Bredere veier ville ta bort noen plener og hekker, og det ville bli behov for store busslommer og snuplasser for bussene ved enkelte skoler. Om morgenen ville det også ha vært mye biltrafikk ved en sentralisert skole med foreldre som under tidspress for å rekke sin egen jobb også skulle avlevere egne barn ved en fjerntliggende skole.

På den barneskolen jeg selv en gang var elev i 7 år, gikk det mellom 1700 og 1900 elever. I min klasse var vi 32 gutter. Det var ikke alltid lett å finne igjen en kamerat fra en annen klasse i mylderet og trengselen i frikvarteret. Slåsskamper og mobbing var ikke uvanlig på en så stor skole. Venninnene mine var i en egen skolegård, og inn i den skolegården fikk ikke guttene lov til å gå.

Politikerne i byen vår må ikke la seg lure av skolebyråkrater, for noen har vel behov for store og konkrete minnesmerker etter sin innsats. De har derfor hyret inn fjerne konsulentfirmaer som tuller med sine tall og grafer og syns de tenker stort. Dette er jo så stort at det minner oss om brannvarslingen til Drammen. Hva har de av lokalkunnskap? Hva er egentlig en god skole? Hva skal de forlatte skolebyggene brukes til? Skal de rives? Hva skal skolenes grønne utearealer brukes til? Skal de også bygges ned?

Honorarene til firmaene er vel store, men eventuelle store tanker og ideer i skolesammenheng burde inneholde mye mer enn rasering av skoler og skolekretser. Men på videregående nivå har jo allerede Sandefjord en stor skole – Sandefjord videregående skole. Denne skolen er Norges største. Kan vi ikke være fornøyd med den?