Gå til sidens hovedinnhold

Til alle førstegangsfødende i en pandemi: Heia oss!

Vi har lest, lyttet og sett historier til både førstegangsfødende og vordende mødre som for første gang skulle føde under en pandemi. Jeg var en av dem.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Terminen var i slutten av mai, og koronaen med hjemmekontor, permitteringer usikkerhet og dødsfall, ble et faktum. 12 mars 2020 ble covid-19 erklært som en pandemi av WHO.

Vi er alle ulike. Jeg er den litt hakuna-matata-personen som tenker alt ordner seg. Jeg styrer langt og lengre enn langt, unna Kvinneguiden og Google.no dersom jeg lurer på noe. Lurer jeg på noe, spør jeg voksne folk, som min mor eller andre oppegående mennesker. Kanskje har de en relevant faglig bakgrunn til og med. Derfor tenkte jeg at korona og fødsel, det går sikkert fint, det. Jeg var så klart veldig redd for å føde på isolat, dersom jeg eller min mann ble syke, eller fikk forkjølelsessymptomer Så det ble mange turer med hunden, lite besøk og serier på sofaen. Ingen bakterier skulle få ødelegge vårt øyeblikk sammen.

Det sa pang

Fødselen kom, den. Jeg hadde blitt lagt inn dagen før for igangsettelse, men det var kø for å føde (ironisk nok). Dagen etter sa det pang. Jeg rakk å ringe mannen min, og han fikk vært med på fødselen. Vi fikk noen timer sammen med vårt lille avkom, og i sjokkblandet fryd og gledesrus måtte vi si ha det til den nybakte pappaen ved heisen.

Å bli atskilt fra far, bli splittet som en familie, rett etter man har tilført et nytt medlem inn i familien, var brutalt. Men, hakuna-matata: det skulle gå fint, dette her. Nå var jo jobben gjort. Friskt barn var kommet til verden. Men jobben, den var absolutt ikke over.

Jeg ringte i den røde tråden

Jeg trillet på den lille sengen, men det lille barnet, som jeg for noen timer siden hadde gitt liv til, nedover korridorene. Det var blitt kveld, og maisolen hadde gått ned. «Her er rommet ditt», sa den ene sykepleieren. «Ring på den røde tråden om du lurer på noe.» Lurer på noe? Jeg lurer på alt! Tenkte jeg.

Og det ble sånn, jeg ringte i den røde tråden gjennom hele natten. Hvor var bleier? Hvorfor fikk jeg ikke til amming? Hvorfor gråter han så mye? Hvor var nye bestemorsbind som kunne stoppe blødningene etter fødsel? Spørsmålene var mange. Igjen satt en 28 år gammel førstegangsmor med tusen spørsmål, og få svar.

20 mai. Min gutt var blitt én dag gammel. Natten hadde jeg børstet av meg, og var klar for en ny dag på barselavdelingen. Det var trøkk, tydeligvis poppis å føde i mai. Jeg hadde allerede fått meg venner. Jeg gikk rundt med kaffekoppen, sengetralla og tittet innom de ulike rommene med «hvordan går det her da?» Jeg følte meg som «Helene sjekker inn» på NRK. Men noen måtte ta ansvar. Så da ble det Susanne fra Sandefjord. Barselavdelingen minnet mer om da man gikk opp til eksamen. Du måtte vente på din tur, og så fikk du ei god skoletime til rådighet.

Sånn er det bare

Amming var fortsatt vanskelig. Han gråt, og jeg gråt sammen med ham.

«Sånn er det bare, du må bare fortsette, så går det seg til». Det gjorde ikke det. På dag tre insisterte jeg at tungebåndet skulle tas. Selv om jeg er datter av to sykepleiere, gir det meg ingen medisinsk bakgrunn, men jeg vil si jeg er rasjonell og tenkte at stramt tungebånd, det kan være årsaken, det. Og det var det.

Etter tre dager med en indre kamp om å gi babyen min det mest naturlige og tilgjengelige. Etter diskusjon med legen. Etter fortvilelse og en følelse av at jeg ikke fikk det til. Så ble det full pupp etter at tungebånd ble klippet. Bokstavelig talt. Mens jeg satt og ga min første ordentlige matforsyning, tenkte jeg at mine foreldre hadde vært stolte av meg. Wannabe sykepleier, liksom.

Så var det tungebåndet, da

Jeg har i ettertid lest og fått fortalt historier fra mødre om nettopp dette med kort eller stramt tungebånd. Og det viser at det norske helsevesenet fremdeles har en lang vei når det gjelder informasjon, forståelse og ikke minst et realt kunnskapsløft om tematikken. Å stå på ditt mest sårbare, emosjonelle og ikke minst, ensomme. Og oppleve å ikke bli hørt eller møtt. Er ganske kjipt. Her håper jeg leger, barnepleiere, sykepleiere og helsesøstre kan bli enda bedre. Veldig snart.

Sånn. Amming, check. Gulsott next. For dem som ikke vet hva det begrepet betyr, så er det altså kort fortalt: «Gulsott, ikterus, er gulfarging av hud og/eller slimhinner. Gulsott er et tegn på sykdom og ikke en sykdom i seg selv. Symptomene skyldes at gallefargestoffer, som normalt utskilles med avføringen og urinen, hoper seg opp i blod og vev. Dette medfører at huden og slimhinner (og også indre organer) farges gule». Denne gulsotten resulterte i at barseloppholdet ble forlenget med fem dager.

Det går seg til

FaceTime med far og familie. Kaffekoppen og «Helene sjekker inn» på de ulike rommene. Middag to ganger om dagen. Og jeg forsynte meg plenty. Hver dag.

Sønnen min lå i lys med maske og så ut som en skikkelig superhelt. Nettene var ensomme og lange. Det ble ikke mye søvn.

Men så går det seg til på en eller annen måte. Sola som skinner utenfor, fikk jeg ikke kjenne på. Narvesen fem etasjer under er åpen, men ikke for meg. Jeg gleder meg til å reise hjem, og føler at på utskrivelsesdagen, så er jeg fri.

Dette var min opplevelse av å bli mamma for første gang. En opplevelse jeg skulle ønske ble annerledes, men som jeg samtidig er takknemlig for. Vi bor tross alt i et land, hvor det å få barn er det tryggeste som finnes. Covid-19 eller ei.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.