ØVELSE: Jada, det gjør vondt. Men du tåler det. Du vil bli belønt. Og det blir nok ikke siste gang.
Paal Even Nygaard

Trekk pusten - og hold

Komponisten het John Cage. Det varer i fire minutter og 33 sekunder. Året var 1952. Noe å lære?
Publisert

Vi er vant til så mye. Går vi på kino forventer vi en handling utført av skuespillere. Som regel forventer vi også musikalsk følge, i hvert fall lyd (det begynner å bli en stund siden Charlie Chaplins storhetstid).

Trer vi inn i et konsertlokale er det også med en viss forventning om hva vi kommer til å høre, hvilken opplevelse vi vil få, det være seg klassisk, rock, folkemusikk, opera, viser eller populærmusikk.

Det er ikke lett i ettertid å vite nøyaktig hva publikum forventet den 29. august 1952. Stedet var Woodstock ved New York. Anledningen var en intimkonsert med moderne pianomusikk. Ved tangentene satt Davi Tudor. Han skulle urframføre stykket «4,33» av John Cage.

Stykket var i tre deler. Tudor markerte begynnelsen med å legge lokket over tastaturet. Etter en stundt åpnet han lokket for å markere slutten på første del. Dette gjentok han også på de to neste delene av stykket.

Helt til det hadde gått fire minutter og 33 sekunder.

Han spilte altså ikke en eneste tone. Publikum så bare Tudor bare sitte der og vekselvis løfte og legge ned lokket på pianoet. Eller kanskje var det et klaver.

Siden er «4,33» framført en rekke ganger. Frank Zappa har hatt sin versjon. I 2004 framførte symofoniorkesteret til BBC sin tolkning av stykket.

Uten å stryke på en eneste streng. Uten å blåse en eneste klarinett. Uten å slå på en eneste tromme. Uten at dirigenten ga et eneste vink med stokken.

Så hva var og er poenget?

Poenget er alt det andre som oppstår. I en konsertsal uten musikk, med salen full av publikum, med et podie tett av pent kledde musikere, vil det alltid være noen lyder. Noen vil alltid hoste eller nyse. Noen vil kremte. Noen vil le. Noen vil kanskje....ja også det er tenkelig.

Hvilken opplevelse.

John Cage var ikke hvilken som helst som komponist. Og han anså «4,33» som sitt viktigste verk.

Derfor, som et eksperiment i disse merkelige dager, kan vi la et ord, et navn, en tilstand, være usagt. Vi kan la dette ordet, denne tilstanden, være selvvalgt. Det MÅ ikke være, det BØR IKKE være dette ordet, denne tilstanden, som er mest nærliggende. Det kan være et hvilket som helst ord.

Eller tilstand.

Poenget er at tilstanden skal glemmes. Poenget er at du skal la hjernen, bevisstheten, få fri. Ikke nødvendigvis i fire minutter og 33 sekunder, men tilstrekkelig lenge til at hjernen og bekymringene får hvile.

Trekk derfor pusten dypt. Veldig dypt. Se så i et speil, eller på fuglene på fuglebrettet. Se på hva som helst.

Og hold.....

Og hold.....

Og hold.....

(Hold litt til, der er snart over nå)

Og hold....

................

...................

..........................

(Jada, det gjør vondt. Men du tåler det. Du vil bli belønt)

.....................................

...............................................

...................................................................

GRATULERER. Du kan trekke pusten nå. Du klarte det. I et minutt, kanskje mindre, kanskje mer, klarte du å fortrenge et ord, fortrenge et navn.

Fortrenge en tilstand.

Sannsynligheten for at du bør gjenta øvelsen de neste dagene, ukene og månedene er overhengende.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken