Treningsbransjen, en undervurdert folkehelseaktør?

Det er hevet over enhver tvil at treningssentre i Norge bidrar til en bedre folkehelse! Over det ganske land – i små kriker og kroker – finner du lokale aktører som brenner for aktivitet og helse. Vi jobber i en lavtlønnet bransje, basert på frivillighet og engasjement, og mange eiere vet at de aldri vil få igjen det de har investert. Ofte handler dette om engasjement for lokalmiljøet – på linje med idrettslag og fotball-lag.

Pandemien har påvirket aktivitetsnivå, vekt og kosthold negativt. Dette viser en ny undersøkelse fra FHI.

For mange handler trening like mye om fellesskap, og det å ha en møteplass. Treningssentre jobber med å skape gode og varige vaner, som motiveres av å trene sammen. Under pandemien har nettopp dette vært vanskelig. Rekken av nye retningslinje, nedstengninger og begrensninger har preget hverdagen og alle de gode vanene som ble bygget over tid forsvant med uforutsigbarheten.

Vi taper medlemmer – medlemmer som er lei «av og på», som gir opp. Det sier seg også selv at det er mye vanskeligere å få nye medlemmer i en tid der ingen vet hva som skal skje rundt neste sving. Ingen vil bygge nye vaner rundt et treningssenter med minimalt med forutsigbarhet. Vi åpner stadig «delvis. Nå med svært redusert kapasitet på gruppetrening. Fulle timer, frustrerte medlemmer som ikke får trent. Høyere kostnader og enda en utfordring med logistikken. Og forutsigbarheten.

De fleste forstår at en pandemi krever drastiske tiltak, og det gjør jeg også! Det jeg ikke forstår er at treningsbransjen ikke blir sett og hørt. Stadige endringer i tiltak får større konsekvenser i denne bransjen enn andre fordi vi jobber med vaner. En stengt frisør vil kanskje ha kø utenfor døren når de får åpne igjen. Et treningssenter vil ofte måtte jobbe steinhardt for å hjelpe en kunde over "terskelen".

Strømprisen kan velte lasset

Strømkrisen rammer også næringslivet. De fleste i norsk næringsliv er fremdeles helt utenfor kompensasjonsordninger for strøm. Regjeringen har ikke gjort stort med dette – annet enn å vise empati når det tas opp. Veksthusgartnere og bønder har blitt hørt, og det er helt sikkert bra. Men hva med næringer som driver i store bygg? For eksempel verksteder, vaskerier, restauranter og treningssentre? For de bransjene som allerede er hardt rammet av nedstengninger og restriksjoner vil strøm, oppå alt annet, medføre at de bukker under. De treningssentre jeg representerer har i januar fått over 3 ganger så store strømregninger. Dette til tross for at vi har spart på det vi kan.

Ikke misforstå – vi er takknemlige for den kompensasjonen vi fikk i 2021. Men ordningene er ikke gavepakker. De dekker definitivt ikke hele tapet. Meningen var at det skulle holde ellers sunne virksomheter «flytende» gjennom pandemien og all uforutsigbarhet. Nå har vi fått enda en uforutsigbar kostnad.

Hva skjer om vi ikke klarer mer? Tar kommunene over ansvaret med folkehelsa?

Er det riktig at eiere stadig må dekke nye tap? Treningssentre har store kostnader som ikke kan gjøres noe med. Leiekostnader, strøm og utstyrskostnader, blant annet. Vi har ikke mer å gå på. Personalet er skviset til det ytterste, det foregår ren frivillighet, permitteringer og oppsigelser. Treningsbransjen har tradisjonelt sett levd av små marginer. Og i 2021 kom ytterligere fall i driftsmargin i bransjen. Sentre utenfor de store byene lider mest. Ifølge Virke forventes det stadig flere konkurser. I 2021 var det 12 konkurser i bransjen, da allerede på det høyeste nivået for et enkeltår i de siste tiårene. Avviklinger øker også. Drivere gir rett og slett opp. Og – trenden vises ytterligere når vi atter en gang gikk inn i ny høysesong preget av pandemi og begrensninger. Bransjen har tradisjonelt sett levd av veldig små marginer. Til tross for kompensasjonsordninger, viser tallene for 2020 et dramatisk fall i omsetning og dertil underskudd.

25% av befolkningen trener i dag ved et privat treningssenter. 2% trener i regi av kommuner (som frisklivssentraler osv). Treningssentre brukes for å holde seg i form og forebygge helseplager. Funn fra Virke sin befolkningsundersøkelse om treningsvaner i Norge viser at 6 av 10 som trener ved treningssenter gjør dette for å begrense eksisterende helseplager. Ved de to sentrene (e2 Pindsle og e2 Framnæs, som jeg kan snakke for), er mer enn 40% av medlemmene over 60 år. Hvem overtar folkehelseansvaret når eierne ikke lenger vil bedrive dugnad for fellesskapet? Kommer staten eller kommunen på banen? Eller tenker man at skog og mark er nok? Skal vi basere oss på at det kommer flere offentlige alternativer? I 2020 kom de nye globale retningslinjene for fysisk aktivitet og sittestilling fra Verdens helseorganisasjon (WHO). De nye anbefalingene gjenspeiler en økende dokumentasjon av sammenhengen mellom inaktivitet og helseproblemer. Det settes også stadig større fokus på styrketrening og de enorme gevinster det gir. Treningssentre har gode fasiliteter og er en trygg arena for trening. Styrketrening er ikke lett å få til alene. På sentre finnes det apparater og hjelp til at styrke kan gjøres kontrollert. Ifølge Helsedirektoratet anbefales styrketrening to ganger i uka. Dette vil forebygge en rekke plager.

Et av FN’s bærekraftmål er god helse og livskvalitet. Kommunens mål er at innbyggerne i Sandefjord skal kunne ta vare på seg selv og ivareta egen helse. Vi blir stadig flere eldre. Kommunen har definert et mål om at behov for hjemmesykepleie for antall innbyggere over 80 år skal gå ned fra 24% til 20%. Hvilke helseaktører kan bidra til å nå et slikt mål? Er ikke private treningssentre en god samarbeidspartner for kommunen på vei til målet? Her er vi antagelig den aller viktigste arena for forebygging. Hva skjer om treningssentrene i byen går konkurs eller gir opp? Tror man at det vil hjelpe med idrettshaller eller «Tufteparker»? Har stat og kommune kanskje andre planer for å ivareta folkehelsa?

Økt fysisk aktivitet gir en betydelig innsparing på samfunnsnivå. Er det ikke på tide at treningsbransjen blir sett og hørt? Og hvem overtar folkehelseansvar om vi må stenge dørene? Får vi den hjelpen vi trenger for å komme oss gjennom pandemiens konsekvenser, vil vi kunne bidra til god folkehelse i Norge og i Sandefjord i mange år fremover.