Hvis ulver hadde revet hunden min i hjel foran øynene på meg, ville jeg antakelig ikke kunne lagt det bak meg noen gang

Av

Hunden vår måtte ta sin siste tur til veterinæren i sommer, og sorgen ble tyngre enn jeg trodde. Turene i skogen ble ikke det samme lenger, hunden var blitt mitt «treningsstudio» og turkamerat. Tanken på at ulver kunne komme i flokk og rive den i hjel foran øynene på meg, ville jeg antakelig ikke kunne legge bak meg noen gang.

DEL

Supertilbud: 5 kr for alt innhold på nett i 5 uker

MeningerJeg trøster meg med at vår hund fikk et godt liv, selv om den alltid gikk i kobbel. Lovens bokstav om å ha kontroll på dyret til enhver tid for å beskytte omgivelsene ble nøye etterfulgt, også utenfor båndtvangstiden - for jeg kunne ikke løpe fort nok - om det skulle blitt nødvendig.

Så nå setter jeg et stort spørsmålstegn ved hele kravet om båndtvang i det hele tatt. Hvorfor skal hundeeiere holde seg til loven når staten blåser i det – selv når det gjelder farlige hundedyr?

Hvem har ansvar for at ulven ikke gjør skade på andre dyr- eller på barna som venter i vintermørket på skolebussen? Hvorfor tvinges noen til å leve i ulvesoner på hjemstedet hvor slekten har bodd i generasjoner før ulven ble gjeninnført etter mer enn 150 år?

Myndigheter og enkelte politikere viser til undertegnede konvensjoner med andre land, men folket i ulvesonen har ikke undertegnet noe som helst. Når enkelte familier skal gå med hjertet i halsen i frykt for sine barns liv alle dager året rundt, blir det også et barnevernspørsmål, for barna værer foreldrenes frykt og gjør den til sin. Da spiller det liten rolle hva statistikken viser. Da blir det enkeltmenneskets opplevelse og den enkeltes opplevelse av menneskerettigheter det er snakk om.

Og hvorfor hevdes det å være nødvendig med et større antall ulv for å få unngå innavl, uten å presisere hva slags avvik innavl kan gi? Hundeeiere vet det, innavl kan gi både fysiske og mentale avvik. Ulver er en risiko, og gale ulver er garantert farlig for mennesker. Det sies at hele Norge stiller seg bak vedtak om ulv i vårt land. Det er med respekt å melde tullprat. Hvis jeg satt i sjarken min og dro line utenfor Senja, ville ikke ulvebestanden på Hedemarken bekymre meg overhode. Men nettstørrelser og minstemål på fisk ville jeg nok gruble på, og om skogsbønder skulle være meningsberettiget i den saken, ville jeg betvile.

Det er et farlig ord som heter anomi, og det betyr lovløshet og et samfunn i oppløsning. Tanken meldte seg etter en samtale med to eldre menn på et venteværelse i Sverige. Innledningen var den ubrukte jorden rundt oss, som kunne gitt mat til så mange som sulter. Jeg undret meg i den anledning over at en ikke fikk kjøpt fårekjøtt lokalt. Det som fantes, var bare frosset fårekjøtt fra New Zealand.

Vi var enige om at det ble dyrt, for flytransporten krevde mye drivstoff og forurensning ble det, også. Det kom av at ingen drev med sau lenger, ulven tok det meste, sa de. Den tok elgkalvene også, så elgjakta ble det heller ikke noe av. Så lente de seg fremover og betrodde meg hva som skjedde i de dype skogene.

De avlivet ulvene, blant annet med åte tilsatt gift og knust glass – og det virket. Det kunne heller ikke spores, for ulven ville løpe bort fra stedet før den døde. De hadde også kontakt med andre for å varsle når ulv dukket opp via gamle, uregistrerte telefoner. Og det var da ordet anomi dukket opp.

På et eller annet tidspunkt blir avstanden mellom lovverket og menneskene det angår, for stor. Man opplever ikke seg selv om kriminell om man skyter/avliver ulv. Den ødelegger livsgrunnlaget, den ødelegger lokalsamfunnet, samholdet, fremtiden, forholdet mellom ektefeller og barnas trygghet. Og antallet mennesker det gjelder er uinteressant, det som rammer minoriteten kan ramme oss alle.Så til dem det rammer: Dere er få – men dere har støtte av mange!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags