Kjetil Bregård går i et leserbrev i Sandefjords Blad 10. oktober i rette med Pride-paradens budskap, og mener paradens feiring av mangfold, kjærlighet og alle menneskers likeverd egentlig er en feiring av noe helt annet. I denne sammenheng viser Bregård til en «forskningsrapport» fra Clapham-instituttet vedrørende nettsidene til Stockholm Pride i 2017.

I denne rapporten konkluderes det med at Pride som festival har et «tydelig fokus på innslag som er dypt destruktive for folkehelse».

Jeg har ikke lest denne såkalte forskningsrapporten, og heller ikke det politiske programmet til foreningen FRI som arrangerer Pride-parader, men det Bregård «glemmer» å opplyse om, er at Clapham-instituttet ikke er en uhildet forskningsarena med mål om nøytral og vitenskapsbasert forskning, men en kristen stiftelse grunnlagt i 2008 av et syttitalls ledere fra hele kristenheten med mål om å «arbeide for den kristne tros påvirkning på kultur-, tros- og samfunnsforhold i Sverige (…), danne nettverk og bygge opinion for dette formål (…)».

Smak på den. «Bygge opinion». Er det forenlig med «forskning»?

Det er rimelig å anta at den «forskningen» som ligger til grunn for Bregårds innlegg, ikke var nøytral og søkende, men at man hadde en solid slagside og en allerede forutinntatt holdning til temaet som ble undersøkt i denne metaforskningen Bregård legger til grunn. At Bregård, som aktiv i Norsk Luthersk Lekmannsmisjon som driver en bibelskole på Fossnes, ikke opplyser om dette, er uredelig og svekker troverdigheten i hele hans resonnement.

Slik Bregård framstår i sitt leserinnlegg, er han kritisk til at «barn skal læres opp til normkritikk og nytelse». Uten at jeg har inngående kjennskap til Clapham-instituttets «forskningsrapport» i FRI-bevegelsens politiske program, finner jeg det imidlertid underlig at man ønsker et samfunn der barn ikke er kritiske til vedtatte normer og ikke skal jakte etter nytelse.

Jeg vil si meg sterkt uenig i Bregårds budskap: Som tobarnsfar, agnostiker og lærer på videregående skole i blant annet språk, kroppsøving og samfunnskunnskap, mener jeg det er svært viktig at barn lærer normkritikk. Det er gjennom en distansert og kritisk holdning til hva man blir fortalt og erfarer, man kan utvikle seg til hele mennesker og ikke bare være en sau som dilter etter flokken uten å stå for egne meninger eller ha toleranse for at andre tenker annerledes.

Dette er det viktig at barn (og også voksne) lærer.

Å være uenig i Pride-bevegelsens formål og berettigelse er en real sak. Å henvise til en «forskningsrapport» med skeiv slagside (ordspill tilsiktet) uten å opplyse om hva Clapham-instituttet egentlig står for, er ikke det.