Gå til sidens hovedinnhold

Velferdsteknologi og ivaretakelse av menneskerettighetene på sykehjem

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Menneskerettighetene skal sikre respekt og ivaretagelse av den enkeltes menneskeverd og integritet. For sykehjemsbeboere betyr dette å kunne få dekket grunnleggende behov for behandling, pleie og omsorg, og ha en tilpasset bosituasjon. Det skal ikke skje noen form for nedverdigende behandling, vilkårlige inngrep eller mishandling.

Vi vet at ca. 80 % av beboere på sykehjem har en demens diagnose, og kognitiv svikt på flere områder, og følgelig også har mistet sin samtykkekompetanse (beslutningskompetanse) på konkrete områder i forhold til å ivareta egen helse. Vi snakker ikke om samtykkekompetente personer som kan samtykke til bruk, eller teknologi som den enkelte styrer selv (f.eks. trygghetsalarm, komfyrvakt mm).

Menneskerettighetene er nedfelt i Grunnloven § 92: «Statens myndigheter skal respektere og sikre menneskerettighetene slik de er nedfelt i denne grunnlov og i for Norge bindende traktater om menneskerettighetene.» Norge har inkorporert flere av menneskerettighetskonvensjonene gjennom menneskerettsloven av 21.5.1999 med tilhørende konvensjoner. En slik konvensjon er EMK (Konvensjon om beskyttelse av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter). I denne konvensjonen står det bl.a. i artikkel 8 om retten til privatliv og familieliv, og at det ikke skal skje noe inngrep av offentlig myndighet unntatt når dette er i samsvar med lov …”. Etter artikkel 3 skal ingen blir utsatt for tortur eller umenneskelig behandling eller nedverdigende behandling eller straff.

Sykehjem reguleres hovedsakelig gjennom to lover; pasient- og brukerrettighetsloven (pbrl) og kommunal helse- og omsorgstjenestelov (hol). Ansattes plikter reguleres av helsepersonelloven (hpl). I tillegg suppleres lovene av forskrifter; eksempelvis kvalitetsforskriften, verdighetsgarantien og sykehjemsforskrift.

Menneskerettighetene beskytter da også mot ulovlig bruk av tvang. Hvis tvang skal benyttes, f.eks. tilbakeholdelse på sykehjem eller inngripende teknologi med varsling og lokalisering som velferdsteknologi er definert som, må det forefinnes et rettslig grunnlag.

Kravene til f.eks. å benytte varsling/lokaliseringsteknologi vil være: tiltaket skal være i pasientens interesse, det er sannsynlig at pasienten ville ha gitt tillatelse, og det skal innhentes informasjon fra nærmeste pårørende om hva pasienten ville ha ønsket. Videre skal tiltaket være nødvendig for å hindre eller begrense risiko for skade på pasient, det skal være det minst inngripende og tiltaket skal stå i rimelig forhold til aktuell risiko. Og alt dette skal dokumenteres i bl.a. vedtak. Uansett er det ikke lov med kontinuerlig observasjon eller overvåking med bilde eller lyd (kilde Prop 90 L 2012–2013 pkt. 7.2.3.2.)

Bruk av varslings-/lokaliseringsteknologi skal ikke erstatte menneskelig kontakt, men skal supplere og også kunne effektivisere tjenesten. Tiltakene skal utelukkende benyttes for å varsle helsepersonell. Fra rapporter (bla. fra Økern sykehjem, Oslo) er det fastslått at når slik teknologi brukes på rett måte (f.eks. digitalt tilsyn), øker dette tryggheten for pasientene, de får uforstyrret søvn, det blir mer ro i avdelingene og personalressurser frigjøres.

Men hva skjer når helsepersonell ikke vet hvilke tiltak som defineres som tvang eller inngripende teknologi, ei heller ikke har kunnskap i samtykkekompetansereglene/beslutningskompetanse, som er en forutsetning for å iverksette tiltak? Reglene kommer også til anvendelse ved «forventet motstand».

Det er dessverre slik at mange demente ikke reagerer på bruk av f.eks. varslings-/lokaliseringsteknologi; f.eks. elektroniske varslingssystemer, ulike typer av alarmer, overvåkingskameraer m.m. og kan kanskje heller ikke kan samtykke til bruk av disse. Og det viktigste; ikke lenger har evnen til å vise motstand. Tvangsreglene kommer også til anvendelse ved «forventet motstand». Her er det mange såkalt fikse løsninger på sykehjem; utgangsdører skjult bak gardiner, store planter, fossefall og strender som aktiviseres ved at beboer går mot dør, kodelåser som ingen husker koden på (knapt pårørende), medisinering med syltetøymetoden (knuste tabletter under syltetøyet for å unngå motstand) m.m.

Norge har et godt regelverk for tilsyn og klager gjennom Statens helsetilsyn og Statsforvalter. Problemet er bare at det er så få som kjenner sine rettigheter, og enda færre som klager!

Uføre- og Pensjonistutvalget i Fagforbundet, Sandefjord, forutsetter at reglene for å ta i bruk velferdsteknologi er godt kjent og implementert i helse- og omsorgstjenesten i Sandefjord. Dessverre er det ganske tilfeldig hvordan svikt på dettet oppdages, eller om det meldes avvik og hvordan disse blir lukket.

Sandefjord kommune har dessverre et temmelig frynsete rykte for varsling. Vi har ikke lenger råd til å miste flinke helse- og omsorgsarbeidere fordi de gir opp, eller ikke orker å ha dårlig samvittighet hver dag når de går hjem! Og dette tilsier: Tilstrekkelig bemanning med kompetanse.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.