Minneord over Bernt Berggreen

En fullsatt Sandefjord Kirke, tok et verdig farvel med Bernt Berggreen på fredag 26/01. Presten Svein Forsberg holdt en fin minnetale over Bernt, og fremhevet hans mange gjøremål både politisk, kulturelt og på scenen. Det var mange som ville hylle Bernt, for hva han hadde betydd for byen Sandefjord kulturelt , og hvor mye han hadde betydd for den enkelte spesielt. Røshnes Jazz Band, Sandefjords Sangforening og Nordre Skur og Ballast fremførte sine musikalske fremførelser på en utmerket måte. Fremførelsen av kor-sang «Den Hellige stad» med solist Åge Kjær var fantastisk. Man skal heller ikke glemme, at organisten også var med på å prege bisettelsen. Og med en fullsatt kirke, gjorde minnestunden over Bernts bortgang ekstra verdig og god. Bernt falt og brakk lårhalsen for bare noen uker siden. Ble operert, og ble sendt tilbake til Kamfjordhjemmet. Han fikk lunge-betennelse, og døde bare etter noen dager. Jeg skal ikke her referere til noe om Bernts mange fantastiske opptredener på scenen med den ene flotte revyen etter den andre. Det være seg russerevy eller annet. Nei. Jeg, som eldste fetter til Bernt , skal skrive noen ord om ham , slik jeg kjente ham. Hva er opphavet til Bernt? Jo, hans far Eivind, var nest eldste sønn av Gustav Adolf Berggren, som i 1911 sammen med sin bror Einar, startet opp Brødrene Berggren, fiskeforretning nede på brygga i Sandefjord. Bernt og Jon vokste opp i et harmonisk og trykt hjem, med far – Eivind og mor Anna. Jeg husker tiden i Hans Amundsensgate, Ebbesens-gate, Strandgata, men mest tiden på Hystad-veien 64, der de hadde leilighet. Onkel Eivind, altså far til Bernt og Jon, startet opp brusfabrikk i ca 1939 i underetasjen som lå for seg selv, på bakkenivå. Gimle Mineralvannsfabrikk var navnet, og jeg som var eldst, ble ofte engasjert av min onkel Eivind, til å hjelpe til i fabrikken. Jeg var 14 -16 år. Dette var altså i 1944 -46. Vi lekte røver og indianere i Hjertenes-skogen og omegn. Og når vi kom slitne tilbake, fikk vi ofte en flaske brus å kose oss med. Det skal jeg si var stas. Is fantes ikke på den tid. Jeg hadde alt begynt i Sandefjord Guttemusikk-korps under Harry Gabrielsens ledelse. Bernt kom med noen år senere. Han var 13 år tror jeg, altså var det da i 1946. Jeg på basun, og sannelig Bernt også på basun. Den lærdommen vi fikk der om orden og disiplin, satt i oss resten av livet. Vår dirigent Harry Gabrielsen var en mester i å holde orden på den yngre garde. Og lærte oss hva det vil si å spille i korps. Om dette var spiren til Bernts suksess innen revy og tekst-skriving, skal jeg ikke ha noen formening om. Men Bernt og Jons far, Eivind, var også en mester i å synge og tralle, noe han gjorde dagen lang. Sang og musikk sto alltid på programmet, når Berggrenene var samlet. Vår onkel Arne skrev i 1948 Berggren-visa, som alltid blir sunget når Berggrenene er samlet. To av de åtte versene sier sitt, synes jeg: «Til hjemmet vårt i Damveien, de kom fra fjern og nær, og alle kan vi huske, det kom mange gjester der. For far han bad dem sammen, og mor hun kokte fisk. Den var så lett å ta til – den kom fra basar'ns disk. « Hun hadde litt å stri med den kjære mora vår, med barneflokk som vokste seg stor fra år til år. Og var vi litt for viltre, det smalt fra mor sin hånd - Traff alltid der hun siktet - Ja hun var sikker sånn.» Ja, jeg tror nok nøkkelen til Bernts suksess på scenen med revy og tekst skrivning, har sine røtter fra familiens gener tilbake i tid. Bernt utdannet seg til tannlege, og hadde tannlegekontor i Sandefjord i mange år. Så ble Bernt syk, ble dement og kom først på Ranvik-senterets bo-fellesskap, for noen år senere til Kamfjord sykehjem. Jeg besøkte Bernt flittig på begge steder. Vi hadde en så fin tone. Han kjente meg alltid igjen, helt til det siste. «Der kommer jo Gustav» kunne han ropte ut. Vi hadde mange gode samtaler, som jeg nu i ettertid tenker over, og setter så stor pris på. Visittiden hos Bernt gjorde noe med meg. Jeg følte Bernt satte pris på at jeg kom, og at vi hadde noe felles. Vi snakket om familien og venner. Om onkel og tanter. Og tenk, sa jeg en gang til Bernt. Av den store Berggren-familien etter bestefar Gustav Adolf og bestemor Laura, er det nu bare tante Astrid som lever. Hun er 90 år, og bor på Lillestrøm. Hun var den yngste, av en søskenflokk på 7. Aldersspenn fra 1905 til 1927. Sier du det sa Bernt.! Han forsøkte å følge med. Jeg følte jeg var med på å berike hverdagen til Bernt. Etter hvert besøk jeg hadde hos Bernt, følte jeg, at jeg selv ble beriket. Jeg tenker på deg Rannveig. Du har vært sterk i den tiden Bernt har vært syk. Dere som var så glade i hverandre. Tenker på Birgitte, og på Lasse som har mistet en god far, og på dere alle i familien som har mistet en dere var glad i. Sandefjord 27/01-18. Gustav Adolf Berggren

    DEL
{{score.total_count}}
Minneord over Tor Zimmermann Børresen
Minneord over Tor Zimmermann Børresen
Minneord over Petter Sanna
Minneord over Petter Sanna
Minneord over Bernt Berggreen
Minneord over Bernt Berggreen
Minneord over Arne Antonsen
Minneord over Arne Antonsen
Minneord over Ingrid Herlaug Pedersen
Minneord over Ingrid Herlaug Pedersen
Minneord over Bernt Berggreen
Minneord over Bernt Berggreen
Minneord over Bernt Berggreen
Minneord over Bernt Berggreen
Minneord over Knut Odd Berggren,
Minneord over Knut Odd Berggren,
Minneord over Thormod Liverød
Minneord over Thormod Liverød
Minneord over Bjørg Irene Johansen
Minneord over Bjørg Irene Johansen
Minneord over Bjørg Irene Johansen
Minneord over Bjørg Irene Johansen
Minneord over Gunnhild Svanes
Minneord over Gunnhild Svanes