Et ferskt studie viser at 14 prosent av norske kvinner rapporterer at de har blitt utsatt for voldtekt med tvang eller makt. Flere enn én av ti forteller at de har blitt utsatt for sovevoldtekt.

På bakgrunn av disse nedslående tallene besøkte vi derfor nylig overgrepsmottaket i Vestfold.

Der sto vår kommuneoverlege, Ole Henrik Augestad, med munnbind og alvorlig mine og mente at «gutter og menn må ansvarliggjøres – både før og etter at overgrepene finner sted.»

LES OM DET HER: Rita har en klar oppfordring til unge voksne i Sandefjord: – Kom og test deg!

Virkelig?

Vel ja, fordi:

Studiet viser at nesten én av fire kvinner rapporterer å ha opplevd å bli voldtatt. Det sammenlignbare tallet fra en tilsvarende undersøkelse i 2014 var at nesten én av ti kvinner svarte at de hadde opplevd voldtekt.

Tallene er med andre ord ikke bare alarmerende høye. De går heller ikke riktig vei.

Skal vi vente til nesten alle kvinner er utsatt for overgrep eller voldtekt før vi gjør noe?

Og om du virkelig lurte. Det er stort sett menn som står bak – også i de tilfellene hvor menn er offeret. (En av 20 menn forteller at de er blitt utsatt for voldtekt.)

Så skal dette bli bedre, må vi derfor innse at Augestad har rett. Menn må ta ansvar. Men hva betyr det?

Det betyr i alle fall at vi må lage et samfunnet der de som begår overgrep ansvarliggjøres.

Konkret må jo det bety at du vitner det som er sant, selv om det kanskje feller kameraten din. Det betyr at vi finsliper rettssystemet slik at skyldige faktisk blir dømt. Et anslag viser at kun 1 prosent av voldtektene ender med en domfellelse.

Ni av ti som opplever en voldtekt, tar ikke belastningen med å anmelde forbrytelsen. Åtte av ti voldtekter som tross alt anmeldes, henlegges. Av de anmeldelsene som faktisk ikke blir henlagt, men når rettssalen, ender hver fjerde med frifinnelse.

Vi har med andre ord en jobb å gjøre.

Men det betyr også et moralsk ansvar for at slike handlinger ikke skjer. Hva vil det si?

«Ei full, sovende og halvnaken jente i ei seng er ikke noen du kan ligge med selv om du er veldig kåt og har veldig lyst. Du skal heller passe på at ingen andre gjør det», sier Augestad.

Han vet nok hva han snakker om når han mener dette er et relevant påbud. Han er ikke bare medisinsk ansvarlig for overgrepsmottaket, han er også medlem av Den rettsmedisinske kommisjon – og oppnevnt som leder for et regjeringsoppnevnt voldtektsutvalg.

Kanskje handler ikke dette bildet som Augestad maner frem her, bare om situasjoner på fest – men om at vi som menn også må ta en aktiv rolle i å forhindre at overgrep og voldtekter i det hele tatt finner sted, også på andre arenaer?

Og at vi har et ansvar selv om vi aldri har begått slike overgrep og vet med oss selv at det vil vi heller aldri gjøre?

Det vil handle om alt fra at vi ser på hva slags verdier vi formidler gjennom språket og vårt syn på likestilling til konkrete tiltak som vi iverksetter som bedriftsledere (av begge kjønn) for å etablere gode og trygge arbeidsmiljø, og sikkert mye mer.

Men først og fremst at vi begynner å handle. Eller som kommuneoverlegen sier: Tar ansvar.

Eller hva tenker du?