Spredd for alle vinder

ASKESPREDNING: Her er fjellområdet der asken til Uggerud-søstrenes mor ble spredd i juli i fjor. Etter planen skal farens aske spres der i høst. FOTO: Privat/Tea Uggerud Peinert

ASKESPREDNING: Her er fjellområdet der asken til Uggerud-søstrenes mor ble spredd i juli i fjor. Etter planen skal farens aske spres der i høst. FOTO: Privat/Tea Uggerud Peinert Foto:

Av
Artikkelen er over 2 år gammel

Når livet på jorden er over, må ikke levningene dine nødvendigvis graves ned i jorden. Etter innvilget søknad kan asken din spres i naturen – eller bli til en glitrende diamant på din kjæres hånd.

DEL

(Vestviken 24) I dag organiserer de fleste en helt tradisjonell bisettelse eller begravelse. Enten senkes kisten med den avdøde ned i jorden på en kirkegård. Eller så kremeres den avdøde i et krematorium, før asken legges i en urne som også graves ned på kirkegården.

Noen av disse offentlige gravplassene har felt som ikke er religiøst vigslet, der de som ikke har en kristen trosretning kan gravlegges dersom de pårørende ønsker det.

Men det finnes også dem som ønsker å gjøre det helt annerledes. Kanskje var avdøde svært glad i fiske, kysten og havet? Da kan for eksempel askes spres på sjøen. Eller kanskje avdøde var en fjellgeit? Da kan fjellet være et alternativ.

PLASSMANGEL: – I Trondheim kremeres om lag 60 prosent, og årsakene er plassmangel på kirkegårder, et ønske om en minnelund eller et ønske om at asken spres, sier Lars Erik Svanholm ved begravelsesbyrået Svanholm Gravferd.

PLASSMANGEL: – I Trondheim kremeres om lag 60 prosent, og årsakene er plassmangel på kirkegårder, et ønske om en minnelund eller et ønske om at asken spres, sier Lars Erik Svanholm ved begravelsesbyrået Svanholm Gravferd. Foto:

En meningsmåling fra Statistisk sentralbyrå, fra 2014, viste at én av ti nordmenn ønsket at asken deres skulle spres i naturen.

På høyfjellet

Foreldrene til søstrene Tea Uggerud Peinert (54), Trine Uggerud (60) og Rikke Uggerud Teer (58) ønsket asken sin spredd for vinden, og ikke på et hvilket som helst sted. I juli i fjor ble asken til søstrenes mor spredd på høyfjellsområdet i Sør-Aurdal kommune, der familien har hytte. Før askespredningen organiserte søstrene en ikke-tradisjonell privat minnestund med familie og nærmeste venner hjemme.

– Under selve askespredningen var faren vår til stede sammen med oss søstrene, våre barn og ektefeller. Vi gikk til det utvalgte stedet oppe på fjellet, bort fra stien. Da vi kom til toppen, kom sola fram, og det gjorde også regnbuen idet vi spredde asken. Etterpå minnet vi moren vår sammen på hytta, forteller søstrene.

At urnen skulle settes ned på en gravlund, eller å ha en minnelund, var uaktuelt for foreldrene. Men for å få lov til å velge løsningen med askespredning måtte de søke tillatelse hos fylkesmannen. Søknaden fikk de innvilget før de gikk bort.

– Mamma og pappa følte at vi ville «besøke» dem oftere hvis de ble spredd for vinden i nærheten av familiehytta vår, sier søstrene.

De forteller at foreldrene aldri snakket om noe alternativ til kremering.

– De følte nok at det var både fornuftig og praktisk med askespredning. I tillegg tenkte de økonomisk på egen bortgang. Vi var kun i kontakt med Wang Begravelsesbyrå for det praktiske rundt kremasjon. Utover det klarte vi oss selv, sier søstrene.

Planen er at også farens aske skal spres på samme sted nå i september.

– Det føles nært, godt og trygt å gjennomføre en slik avskjed med foreldrene våre. Vi ønsker at vår aske også skal bli spredd når den tid kommer, forteller søstrene.

Mest mulig øde

For foreldrene til Uggerud-søstrene var det ikke noe problem å få tillatelse askespredning. Men det finnes visse forhold som alltid skal tas hensyn til.

– Hovedpoenget er at jeg og du skal slippe å ferdes i nærheten av der aske spres. Sprer du asken på sjøen, bør du for eksempel ta hensyn til fritidstrafikk. Ønsker du å spre den på land, bør du ta hensyn til populære utfartsområder og bebyggelse.

Det forteller Kristin Lian, daglig leder for begravelsesbyrået M. Jacobsens eftf. og ansvarlig for pårørendesamtaler.

På regjeringens nettsider understrekes det at asken bør spres på mest mulig øde områder. Asken skal spres et sted der den vil bli tatt opp av naturens kretsløp og aldri vil kunne gjenfinnes.

Har den avdøde tilknytning til utlandet, er det mulig å spre asken i et annet land, med forbehold om at man retter seg etter de lover og regler som gjelder i landet.

Diamanter varer evig

Et alternativ til å bli spredd for vinden er å omgjøre karbonet i asken til en eller flere diamanter.

– Diamanten eller diamantene kan man plassere hjemme, eller man kan ha den eller dem på en ring eller som anheng på et smykke. Det er klart mer kostbart å gjøre asken om til diamanter enn å spre den eller sette den ned i en grav, informerer Lian.

For en diamant på én karat koster prosessen rundt 100.000 kroner.

To steder?

Ønsker du å dele asken, er det mer problematisk. Nylig avdøde Per Fugelli, lege, folkeopplyser og professor i sosialmedisin, fortalte på TV 2 i 2014 at han hadde en hemmelig plan i den anledning, en plan han kalte «den siste forbrytelsen»:

– Jeg har en hemmelig plan, og den er skrevet ned. Jeg vil ikke begraves. Jeg vil brennes, og asken skal deles i to. Halvparten skal bli igjen på Orrestranda på Jæren, og den andre halvparten skal bli igjen på Røst. Der skal jeg være til evig tid. På to steder, og det er strengt forbudt, sa Per Fugelli i programmet «Reisen hjem».

– Gravferdsloven forutsetter at avdødes legeme eller aske skal gravlegges samlet, samtidig og på samme gravplass, opplyser Wenche Stadven Nybo, seniorrådgiver i Kulturdepartementet.

På regjeringens nettsider beskrives dette nærmere: «Det er ikke anledning til å dele asken ved at den spres på ulike steder eller ved at en del gravlegges mens en annen del spres for vinden.»

Privat gravsted

Ønsker du å gravlegge urnen med aske, men ikke på en offentlig gravplass? Det er mulig å søke om et privat gravsted, men svært få privatpersoner får tillatelse til det.

– Tillatelse gis kun hvis det er knyttet særskilt offentlig interesse til gravstedet. Det vil for eksempel gjelde for en gravplass av offentlig karakter som er eller blir etablert med bakgrunn i avdødes liv og virke innen kunstnerisk, vitenskapelig eller annen særpreget virksomhet, forteller Elisabeth Fjørtoft, seniorrådgiver i Kulturdepartementet.

Mennesker som har fått et slikt privat gravsted, er for eksempel tannlegen og museumsmannen Anders Sandvig, begravet på Maihaugen, Victoria Bache, begravet på Ringve Museum – et museum hun selv grunnla, og kunstløperen og kunstsamleren Sonja Henie, begravet utenfor Henie Onstad Kunstsenter.

Et privat gravsted kan også tillates hvis området er et eldre privat familiegravsted og en godkjent gravlund. Da gjelder gravplassen for familiemedlemmer og etterkommere. Hvis du får lov til å bruke et privat gravsted, gjelder det imidlertid bare for urner og ikke for kister.

Åpen kiste

Også begravelse med kiste kan åpne for utradisjonelle seremonier. Ved Svanholm Gravferd i Trondheim er det mange pårørende som velger å kle avdøde i egne klær. Det kan for eksempel være avdødes favorittfotballdrakt eller klær i den fargen den avdøde kledde best.

– Egne klær er med på å gjøre den avdøde mer lik hennes eller hans originale utseende, sier Lars Erik Svanholm.

Åpen kiste er også vanlig hos Svanholm Gravferd, men det forekommer nesten utelukkende i forbindelse med at familien ønsker å se den avdøde, gjerne kvelden før selve begravelsen.

– Over halvparten av kundene våre ønsker åpen kiste. Da får de både sett og tatt avskjed med den avdøde. Hos oss driver vi også med rekonstruksjon, som nesten de eneste med utdanning innenfor feltet, forteller daglig leder Lars Erik Svanholm.

Åpen kiste i selve begravelsen, slik man blant annet kan se Hollywood-filmer, er derimot ikke vanlig. Kun et fåtall ønsker det, ifølge Svanholm.

Når skal det skje?

Når selve urnen skal ned i jorden, må det skje innen seks måneder etter bisettelsen. Det er de pårørende eller begravelsesbyrået som må bestille dato og tidspunkt for nedsettelsen.

For gravlegging av kiste er tiden mye kortere. Fram til endringen i gravferdsloven og kirkeloven i 2011 var fristen for gravlegging åtte dager. I dag er fristen ti dager.

Jarle Skjennum, leder i Jølstad begravelsesbyrå, mener reglene håndheves for strengt i noen tilfeller.

– Det kan hende at de som vedtar lovene, tenker det er til det beste for de pårørende ikke å vente i mer enn ti dager før kisten går i jorden. Men det er det ikke nødvendigvis. Se for eksempel for deg at et viktig familiemedlem er ute på sjøen, langt vekk fra hjemlandet, akkurat når gravleggingen skal skje. Da hadde det vært fint hvis gravleggingen kunne ha blitt utsatt til vedkommende kom hjem og var i stand til å delta. Jeg forstår at reglene må være strenge, men jeg mener grensene for hva som er tillatt og ikke, burde vært mildere i noen tilfeller, sier han.

Hvis det foreligger tungtveiende grunner, kan fristen forlenges. Det opplyser Kulturdepartementet.

– Eksempler på slike grunner kan være at det er sykdom i nærmeste familie eller at en eksamen er fastsatt på gravferdsdagen, utdyper seniorrådgiver Wenche Stadven Nybo fra Kulturdepartementet.

Det er den lokale gravplassmyndigheten i den kommunen det gjelder, som avgjør hvorvidt grunnen er tungtveiende nok.

Må man ha kiste?

Dersom det ikke er i strid med avdødes religion eller verdisyn, skal det brukes kiste – uansett om avdøde skal kremeres eller ikke.

Særlige grunner kan gi tillatelse til gravlegging uten kiste.

Muslimer er et eksempel på troende som ikke i utgangspunktet verken kremeres eller begraves i kiste. De legges rett ned i jorden, gjerne vendt mot Mekka og i hvite klær.

Priser på kremasjon, kister og urner

* Kostnadene for kremasjon og begravelse er stort sett de samme. De kommunene som ikke har eget krematorium, har ofte en kremasjonsavgift. Dette kan gjøre det dyrere med kremasjon.

* Man trenger en kiste (dersom særskilt tillatelse ikke er innvilget), uavhengig av om avdøde skal kremeres eller begraves. Her varierer prisene fra 4000 til 50.000 kroner, ut ifra hvilken kiste de pårørende ønsker.

* Etter kremasjonen trengs det en urne, noe kommunen tilbyr gratis. Ønsker du imidlertid en annen urne, koster den penger. Flere steder varierer prisene fra 500 kroner til 4000 kroner.

* Skal du ikke begrave urnen, men kun bruke den til askespredning, vil du få den noe billigere. – Disse urnene er spesiallaget for at asken skal kunne spres enkelt. De må også kunne transporteres på fjell og i ellers ulendt terreng. I noen tilfeller ønsker også pårørende urner som oppløses i sjøen, forteller Svanholm.

Visste du?

* To personer over 18 år skal bevitne at askespredningen gjennomføres på den måten det ble gitt lov til.

* Kremasjon skal skje senest åtte dager etter dødsfallet. Vanligvis vil urnen kunne gravlegges like etter dette. Trenger den pårørende mer tid før urnen gravlegges, kan vedkommende få opp til seks måneder før urnen må ned i jorden.

I både Trondheim og Oslo finnes det egne gravlunder for avdøde med en annen trosretning enn kristendommen. I Trondheim finnes det blant annet en egen gravlund for jøder på Lademoen, mens det i Oslo finnes en egen gravlund for muslimer både på Alfaset Gravlund og på Gamlebyen Gravlund.

Artikkeltags