Deilig å være norsk – fra utlandet!

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

Jeg er stolt, og jeg føler meg beæret over å være en del av Norge. Aldri før har denne følelsen vært så sterk, og aldri har jeg følt meg mer velkommen enn da jeg i april i fjor møtte på Høyres landsmøte.

DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Noe skjedde med meg under statsminister Erna Solberg sin tale, noe som gjorde at jeg fikk mot til å be om ordet på mulighetskonferansen og gi uttrykk for noen tanker som kom rett fra hjertet. Det var en enestående anledning til å kunne være meg selv, være litt annerledes, men samtidig tilhøre et stort fellesskap.

Temaet var integrering. Det var en selvfølge og svært enkelt for meg å ville ta ordet for å dele mine tanker og følelser overfor 1.200 mennesker i salen! Aldri før har jeg hørt eller vært vitne til at det ble lagt inn så mye arbeid og oppmerksomhet rundt integrering. Det å møte på et landsmøte med så mange mennesker til stede under en appell i store bokstaver - «Muligheter for alle» - på alle skjermer, var noe stort for meg.

Godtatt, føle seg hjemme: Det var som om drømmen min gikk i oppfyllelse, nemlig å bli godtatt – føle meg hjemme. Det å ha en statsminister som står på talerstolen med rak rygg og stødig snakker varmt om – ikke «utlendinger», men om våre nye landsmenn faktisk, det var stort. Erna Solberg snakket om hverdagsintegrering og hvorfor det er så viktig å se hvert enkelt menneske som individ! Jeg har gjort meg noen tanker om hvordan Norge tar imot dem som søker om opphold, basert på egne erfaringer:

UDI bestemmer hvilket mottak disse nye landsmenn skal flytte til, men i neste omgang får mottaket igjen beskjed fra UDI om at de skal flyttes videre. De må altså enda en gang gjøre oppbrudd, fortsatt innenfor mottaksystemet. Ofte må de som kommer, flytte enda flere ganger. Selve bosettingsprosedyren foregår så endelig i en annen ny kommune. Det har jeg selv opplevd. Jeg bodde selv i Dikemark noen måneder, så i Korgen oppe i nord, deretter Hemnesberget, så Mo i Rana, så endelig til slutt byen jeg forelsket meg i – Sandefjord, der sysselsetting var mulig.

Skaper kaos og vansker: Et slikt forløp skaper kaos og vansker. Det gjør noe med en når man må flytte fra sted til sted, først fra et land i krig (som jeg gjorde). På første mottakssted får familiene en viss form for stabilitet og nettverk. Barna begynner på skole, lærer norsk, får venner. Frivillige hjelper de nyankomne med å skaffe seg ting og inventar til leiligheten osv. – og så røskes alt opp igjen ved flytting, og man må starte på nytt. Dette er en håpløs ordning.

Språk er hovednøkkelen til integrering, deretter kommer alt det andre. Stabilitet er kjempeviktig. Hva skjer med deg ved alle disse oppbruddene? Du klarer ikke å konsentrere deg verken om språk, jobb eller noe som helst annet når du går slik i uvisshet og ikke vet hva din neste adresse eller kommune blir.

Det er helt avgjørende at familier som først blir plassert i en kommune, fortsetter i samme kommune. Det er min erfaring som jeg gjerne deler med andre.

Mye god integrering: Det er utrolig mye som blir gjort riktig ift. integrering i Sandefjord i dag.

Sandefjords Blad fortjener skryt, for eksempel, for en nettside som er myntet på språkelevene i Sandefjord. Nav, Fønix og Sandefjords Blad samarbeider om rammene for prosjektet, der målet er at flyktninger og andre som er på norskkurs blir bedre kjent med Sandefjord, men også at vi som tilhører lokalsamfunnet, blir bedre kjent med de elevene som kaster seg selv ut på dypt vann!

Hver torsdag er det Kafé Mangfold i Røde kors-huset i Bugårdsgata, der alle som vil kan komme for å lære om det norske samfunnet, kulturen, språket, historien osv.

Så har vi Café Vintage med Camilla Bilstad Johannessen. Hun gjør en kjempeinnsats for å lære innvandrerkvinner om slike ting som forsikring, Mattilsynets regler og rettigheter lønnsmottakere har på arbeidsplassen. Man får også vite hva som forventes av norske arbeidsgivere. Samtidig hjelper hun dem som kommer dit med språket.

Nyttig for arbeidslivet: Det er så viktig å finne de sterke sidene ved disse damene og samtidig «konvertere» kunnskap, slik at de kan bruke det direkte i arbeidslivet i Norge. Det er rett og slett samfunnsøkonomisk lurt, ikke bare fordi innvandrerkvinnene betaler skatt, men også fordi de blir gode forbilder for barna. I tillegg får de bedre livskvalitet ved å være i aktivitet og komme i et miljø der de får nye venner og føler seg nyttig. Dette er hverdagsintegrering!

Velferdsstaten vår er nemlig truet og kan i verste fall kollapse. Alle arbeidstakere er med på å betale skatt for å styrke ikke bare dagens velferdsordninger, men for å møte to mektige bølger: «Eldrebølgen» og flyktningbølgen.

Hvor mange flyktninger kan vi regne med å ta imot i Norge? Det er det mange som lurer på. Svaret er særdeles viktig i forhold til en vellykket integrering. Hva har skjedd med dem som har kommet de siste tiårene? Bare fem prosent av andregenerasjons innvandrere gifter seg med nordmenn. Mange flere henter ektefeller i opprinnelseslandet. Disse har muligens ikke den kompetanse som det norske nærings- og arbeidslivet etterspør.

Sysselsettingsgraden hos mange flyktninger er fallende. Dette må vi se nærmere på. Selv forstår jeg veldig godt skepsisen rundt dette og andre mulige negative virkninger.

Glem ikke det positive: Men så må vi ikke glemme å peke på alle de positive tidene med innvandringen. Innvandrere og flyktninger tar faktisk de jobbene vi nordmenn ikke lenger synes å ønske oss, som helgejobbing, nattevakter – stort sett serviceyrkene. Uansett må vi ha troen på enkeltmennesker, vise våre nye landsmenn tillit, samtidig som vi også må stille dem overfor krav.

Regelen må være: Man må stå på, ha troen på seg selv, by på seg selv, gi og ta for å lykkes. Det har vært avgjørende for meg. Det må man uansett gjøre om man oppholder seg her i landet eller i et annet land. Det måtte jeg; det var ikke så mange frivillige rundt oss på den tiden min familie kom til Norge. Nå er de blitt flere, heldigvis.

For Staten kan umulig stå alene om integreringsarbeidet. Det påhviler oss alle et ansvar som medmennesker, som naboer, som aktive i foreningslivet, idretten – alt det vi kaller sivilsamfunnet. Det er den type politikk vi må jobbe med.

Den politikken gjelder, og det er den Høyre står for.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken